Kjære kampfelle!

Dette var tittelen på et brev jeg fikk i posten for en tid siden. Sterkt! For det var ikke reklame, ikke et sirkulære, men et personlig brev til meg. Fra en professor! En mann jeg aldri har møtt, og som jeg ikke kjenner. Det vil si: Jeg kjenner ham ut fra hans presentasjon av seg selv, og ut fra et langt brev han hadde skrevet til et departement. Kopi av det brevet var vedlagt, og professoren ønsket at jeg skulle kommentere det.

Hvorfor "Kjære kampfelle!"? - Jo, professoren hadde lest et innlegg fra meg i Bergens Tidende for et års tid siden. Det gjaldt undervisningstilbudet for hørselshemmede barn "i CI-alderen". Jeg husker ikke så nøye hva jeg skrev, men professoren, som har bakgrunn som lege, hadde også engasjert seg i dette emnet, og han oppfattet meg altså som en kampfelle, iallfall en meningsfelle. Vi mener begge at hørselshemmede barn ikke får et godt nok undervisningstilbud. Familien og barnet får ikke den hjelpen som skal til for at barnet kan utvikle seg til et godt fungerende og mest mulig selvstendig medlem i storsamfunnet. På en måte har myndighetene gitt opp. "Døve" barn hører hjemme i en egen kultur og med sitt eget språk, ifølge undervisningsplanen. Gi de døve og tunghørte tolker og tekniske hjelpemidler, så er de fornøyd... ("Men de er altså ikke som oss hørende...") For denne professoren, og for meg, smaker dette litt av rasediskriminering. Det merkelige er at sterke krefter i "døvemiljøet" kjemper for at det skal være slik, og for å gjøre forskjellen mer og mer tydelig, og de mener samtidig at DETTE er veien til likestilling, mens det vel egentlig er det motsatte.

Men kampfelle? - Nei, jeg har vel meldt meg ut av denne kampen. Jeg deltar iallfall ikke lenger aktivt i noen kamp for/mot døveskole-systemet. Spesialskolene for hørselshemmede vil dø ut uansett, og døveorganisasjonen er bare glad for å slippe min innblanding. Det jeg fortsetter med, er i det stille å forsøke å bygge bro mellom "de to verdener", forsøke å viske ut de unaturlige forskjellene som konstrueres av fanatikere, og ha én verden som det langsiktige målet.

Jeg har vært med i så mange kamper gjennom årene. Det får man "litt" inntrykk av i boken "Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år". De fleste kampene er vunnet. Noen kamper er gitt opp. Noen er dømt til å mislykkes.

De siste årene har jeg vel vært mest kamp-engasjert i forbindelse med riksvei 2-utbyggingen, altså bygging av motorvei Kløfta-Kongsvinger, gjennom "min barndoms dal", Sør-Odal. Og DER har jeg hatt/fått virkelige kampfeller. Vi har i utallige innlegg i avisen Glåmdalen og på nettet og på email kjempet for lokaldemokrati, jordvern, klima, og imot Statens vegvesen, skiftende statsråder, regionråd, ordførere som opptrer i strid med folkeviljen, næringslivet (som er opptatt av rask profitt) osv. Gode kampfeller har jeg hatt! - Men like før påske ble det klart at kampen vår er tapt! Motorveien kommer på nordsiden av Glomma, til tross for at en gjennomført folkeavstemning viste at folk vil ha den på sørsiden og til tross for alle ulempene. Og det er samferdselsministeren fra Senterpartiet som signerer avgjørelsen, til tross for at Senterpartiet unisont er imot! For selve statsministeren lovet ordføreren i Sør-Odal for noen år siden at han skulle få det som han ønsket, på nordsiden, og da teller det ikke hva fagstatsråder og regjeringsmedlemmer mener.

Sånn er det bare, dessverre. Men det er iallfall godt å bli kalt kampfelle av forstandige mennesker som er opptatt av viktige saker i samfunnet, og som kjemper uten tanke på personlig vinning.

25. april 2011.

I distraksjon

Du har sikkert hørt om professorer som er distré og gjør rare ting "i distraksjon", f.eks. tenner en sigarett og så kaster sigaretten og stikker fyrstikken i munnen. Men det er ikke bare professorer som går slik i dype tanker og gjør rare, dumme ting. Jeg er ikke bedre. Denne uken var vi invitert til kaffe hos en datter, og jeg presterte å kjøre forbi. "Hvor skal du?" spurte min kone. Godt spørsmål. Jeg svarte at jeg syntes bilen trengte litt mer mosjon, men det var litt pinlig. Hvis hun ikke hadde spurt, så hadde vi kanskje kommet til kontoret mitt i Bergen døvesenter, og der ville vi ikke fått kaffe.

Det er lett å unnskylde seg med at konsentrasjons-evnen svekkes med alderen. Det stemmer jo. Under bilkjøring må vi følge med på trafikken, skiltene, veien og instrumentene i bilen. Det går nesten automatisk. Det er en vane, en rutine vi følger. Det går også fint å tenke på andre ting, f.eks. på ting vi skal gjøre. Det er flott at hodet vårt har kapasitet til å fungere på den måten. Vi behøver ikke å stoppe bilen for å tenke!

På joggeturer synes jeg også at det går lettere når jeg tenker hardt på andre ting enn selve joggingen. I en litt drøy motbakke tenker jeg kanskje hardt på krigsbegivenhetene i Libya, og så plutselig er jeg på toppen uten at jeg har merket at det gikk tungt! Men samtidig har jeg passet på veien, så jeg ikke har snublet, unngått å kollidere med andre på veien og passet meg for trafikk. Jeg synes egentlig at jeg tenker veldig godt på slike turer. Ofte tenker jeg på hva jeg skal skrive her, men etter turen har jeg ikke tid til å skrive det jeg har tenkt ut. Så blir det ikke noe av. Neste gang er det nye tanker, men samtidig ergrer jeg meg over at jeg ikke fikk skrevet det som jeg tenkte sist.

I dag kunne min distraksjon kostet meg tusen kroner. Jeg hadde kjørt min kone til byen, og da jeg kom hjem, tenkte jeg så intenst på hva jeg skulle gå i gang med av lørdags-arbeid (det var mye som burde gjøres) at jeg glemte å slå av innbrudds-alarmen. Så gikk alarmen. Heldigvis hadde jeg CI-apparatet på, så jeg hørte alarmen, og slo den raskt av. For sent! Mobilen min ringte, og det var "Falken", men ikke SMS. Hva skulle jeg gjøre? Jeg snakket til mobilen: "Jeg er døv, men nå har jeg slått av alarmen." Straks etter ringte fast-telefonen, men den kan jeg ikke bruke. Hva så? (Det er min kone som pleier å ordne opp hvis vi utløser alarmen.) Jo, teksttelefonen! Jeg ringer 149 og får svar at jeg må vente litt. Mens jeg venter, skriver jeg inn min beskjed, og så kommer det: "Du har svar." Jeg oppgir passordet, og får svar at det er riktig. Så har jeg altså klart det før tiden var ute, men det var på nære nippet. Ett eller to minutter til, så hadde Falken rykket ut og jeg hadde måttet betale minst tusen kroner for at jeg hadde vært så distré.

I avisen leser jeg at valnøtter inneholder et stoff som bedrer konsentrasjons-evnen, så nå kjøper jeg valnøtter. Kanskje det lønner seg. Men historien med alarmen er også et eksempel på at den hørselen jeg har fått etter CI-operasjonen er til nytte. Jeg forstår ikke at mange er ivrige etter å bagatellisere betydningen av å ha litt hørsel. Selv er jeg veldig takknemlig overfor dem som ga meg denne muligheten til å oppfatte omgivelses-lyder.

2. april 2011.

Identitets-krise?

Er du sikker på hvem du er? Hvem dine naboer og venner er? Kjenner du meg - virkelig? Kjenner jeg deg? Hvor godt er det mulig å kjenne et annet menneske? - Mennesker forandrer seg, noen heldigvis slik at de forbedrer seg, mens andre forandrer seg til det verre. Og noen svikter oss. Noen lurer oss.

Gjennom årene er jeg mange ganger blitt skuffet over mennesker som jeg trodde at jeg kjente, for jeg oppdaget at jeg hadde tatt feil av dem. De var dessverre ikke slik som jeg hadde trodd, og jeg ble skuffet, av og til veldig skuffet. Andre ganger har jeg fått positive overraskelser: Personer som ved nærmere bekjentskap har vist seg å være "bedre enn sitt rykte". Jeg må bare innrømme at jeg ikke er noen god menneske-kjenner. Det er til å leve med. Jeg har veldig mange venner, men veldig få virkelig nære venner. Jeg har det for travelt til å dyrke vennskap. Det er meget sjelden jeg besøker noen, og det er meget sjelden jeg inviterer noen hjem. Det holder med min nærmeste familie, som er ganske stor.

Det er merkelig hvor mange som sier til meg: "Jeg kjenner deg godt!" Egentlig er det jo ingen som kjenner meg godt. Min kone kjenner meg mest som hennes mann, mine barn kjenner meg som far, flere kjenner meg som bestefar (men det er jo tull å kalle meg "verdens beste bestefar", for det er jeg naturligvis ikke), noen kjenner meg som bror, som onkel, noen som arbeidskamerat, noen som sjef, noen som foredragsholder, som lærer, som prest, som refser, agitator, forfatter, redaktør, historie- og slektsgransker, som døv, som døvblitt, som CI-bruker osv. Noen kaller meg arbeids-narkoman. Noen sier at jeg er snill (og det liker jeg veldig godt). Noen kaller meg hard og mener at jeg er for kritisk og i diskusjoner uttrykker meg så skarpt at det virker sårende, krenkende. Dessuten har jeg en merkelig form for humor. - Men er det noen som egentlig kjenner meg, vet hvem jeg er? Nei, det tror jeg ikke, og det spiller ingen rolle.

Så sent som i går fikk jeg et seriøst spørsmål fra en dame (på e-post): "Føler du deg som døv, eller som døvblitt eller som CI-bruker?" - Hun hadde behov for å plassere meg. Jeg savnet spørsmålet om jeg følte meg som hørende eller som tunghørt (for det var altså min hørsels-plassering hun var opptatt av). Ellers kunne hun spurt om jeg følte meg som bergenser, som odøling eller mye annet. Men hva svarte jeg? Det var spørsmål om identitet, og jeg er kanskje i en identitets-krise etter at jeg ble CI-operert og fikk noe hørsel tilbake?

Damen som spurte, er selv CI-operert, som jeg, og det var kanskje derfor jeg svarte at jeg for tiden føler mest tilknytning til andre CI-opererte. (Jeg er godkjent som likemann for CI-brukere, det vil si som hjelper/rådgiver for andre "døve" som gjennom operasjon har fått tilbake noe hørsel). Jeg kunne like godt ha svart at jeg nå identifiserer meg med de tunghørte, for jeg hører jo en del, og da regnes man som tunghørt. Jeg kunne svart døvblitt, for jeg mistet jo hørselen vel 9 år gammel. Jeg kunne svart døv, for den aller største delen av mitt liv har jeg vært totalt døv. Men når jeg sitter og skriver dette, føler jeg meg som hørende. Jeg har jo vært normalt hørende, jeg behersker "de hørendes språk" like godt som tegnspråk og "TSS", og jeg tenker som hørende. - Så: Hvem og hva er jeg? Spiller det noen rolle? Jeg synes ikke det. Jeg "skifter kode" etter hvem jeg er sammen med. Av og til passer det meg å si at jeg er hørende minus hørsel, og det er en ganske grei betegnelse.

Jeg observerer likevel at mange i miljøene jeg ferdes i dessverre sliter med sin identitet. Tunghørte er livredde for å bli oppfattet som døve. Det samme er tilfelle for døvblitte, men en del av dem prøver å bli integrert blant tegnspråkbrukerne. Så mange prøver å skifte identitet, og mislykkes med det. Også mange egentlig døve prøver å være noe annet enn seg selv. Og til og med en del normalt hørende ser det som spennende å forsøke å bli integrert blant hørselshemmede. Mange overspiller, skal vise hvor flinke de er.

Oppe i alt dette - i alle miljøene - går jeg omkring og tillater meg å være meg selv. Da er det ikke så underlig at det kommer spørsmål om hvem jeg egentlig er. Men jeg ser med undring på alle menneskene rundt meg som ikke vil være seg selv, som prøver å snakke på en måte som ikke er naturlig for dem, oppfører seg på en unaturlig måte, farger håret, tatoverer seg, utstyrer seg med alskens pynt, kler seg ut, osv. De må jo være dypt misfornøyde med seg selv når de stadig prøver å endre på sitt naturlige jeg. Men bare ved å være deg selv, ekte, kan du ha det jevnt bekvemt. Hvorfor ikke prøve det?

30. jan. 2011.

Utfordringer

Av og til blir du kanskje bedt om å ta et arbeid som du ikke er sikker på at du kan klare. Sier du da ja? Eller du blir spurt om å ta på deg et tillitsverv som du ikke har erfaring med og ikke føler at du akkurar er kvalifisert for. Sier du likevel ja? Slike situasjoner kaller vi utfordringer. Noen liker utfordringer, og som regel går det nok bra. Utfordringer vil ofte føre til nye erfaringer og egen utvikling. Selvfølgelig hender det også at det går galt, men de som aldri tar utfordringer kan bli stående fast, uten å utvikle seg. Mange muligheter kan gå tapt. Gode evner blir kanskje liggende ubrukt...

Det vakte stor oppmerksomhet og ble kommentert i lang tid da jeg en gang i et intervju sa: "Å leve er å flytte grenser." - Hva jeg mente? Jo, vi vet egentlig veldig lite om hva vi kan klare. Med vilje og energi kan vi stadig flytte grensene for vår yte-evne. Vi behøver ikke å stoppe ved en "grense" og gi opp, overbevist om at nå kan vi ikke komme lenger. Så lenge vi kan flytte grenser ved å lære noe nytt og gjøre noe vi ikke har gjort før, så lever vi virkelig. Så lenge vi våger å ta imot nye utfordringer, er livet bra meningsfylt. Utfordringene behøver ikke alltid å være så store. Poenget er egentlig at vi tar på oss noe som krever litt ekstra av oss, noe som er litt "vågalt", som gjør livet litt spennende.

Når jeg ser tilbake på mitt ganske lange liv (jeg har allerede levd tre år lenger enn min far), så har det vært et liv fullt av utfordringer. Det har vært et hardt liv, et veldig stresset, intenst liv, men du verden hvor rikt dette livet har vært og hvor mange oppgaver jeg har klart å løse! Jeg er likevel - fremdeles - litt sulten på utfordringer. Av naturlige grunner - min alder - kan jeg imidlertid ikke satse på særlig langsiktige oppgaver nå. Min tid er begrenset.

For tre dager siden kom en forespørsel på e-post: Kan du påta deg å holde foredrag om Dokkens historie i forbindelse med at ASVO Bergen skal skifte navn til Signo Dokken i neste uke? - Jeg svarte ja. - Etterpå ble jeg sittende og tenke: Hvor er egentlig Dokken? Bør jeg kontakte den for meg ukjente damen og spørre om hun hadde henvendt seg til meg i den troen at jeg var en annen? Det var nærliggende å tro at det var en misforståelse. Jeg visste såvidt at Dokken skulle være ett eller annet sted i Bergens-området. Men jeg begynte å samle stoff til foredraget. Jeg liker jo utfordringer, og det går sikkert bra.

Du, som er yngre enn meg og har mer framtid: Ikke vik tilbake for utfordringer! Ha tro på deg selv og si ja. Og: Gå inn for å klare de oppgavene du påtar deg. Begynnelsen kan være vanskelig, men ikke gi deg. Med vilje og energi er det utrolig hva vi mennesker kan klare, også du! Som en av våre store diktere sier: "Jo større sak, dess tyngre tak, men desto større seier!"

10. oktober 2010.

Mirakler forekommer!

Det var ikke akkurat noe mirakel at foten min endelig ble friskmeldt. Det var bare en stor lettelse. Ja, i går kunne jeg foreta en normal joggetur igjen, med løpesko. Da var det hele to måneder siden sist, og jeg var nervøs. Jeg sa til min kone at jeg antakelig var i så dårlig løpeform at det var best å ta en kortere løype enn vanlig, men etter 50 meter bestemte jeg meg for å ta den normale løypen på omtrent en time. Det var 15 plussgrader, så jeg løp kippskodd i shorts og T-skjorte. Litt sol fikk jeg underveis, og det gikk forbausende bra. Jeg tok forresten igjen en døv dame som var på vei hjem fra jobben. Jeg hilste i forbifarten og prøvde å sette opp farten så lenge hun kunne se meg. Jeg er ikke for gammel til å dumme meg ut sånn.

Ja, jeg ble altså bra i foten "til slutt". Resepten jeg fikk på Kongsvinger hadde ikke hjulpet, så vel hjemme igjen i Bergen måtte jeg på legevakten. Da var jeg begynt å mistenke at det var noe skummelt, uhelbredelig som hadde angrepet innsiden av foten min og som hadde gjort meg funksjonshemmet hele sommeren. - Også den unge legen på legevakten syntes å være i tvil, og han fikk først en sykepleier til å ta temperaturen min (i øret) og blodprøve (i fingertuppen). Jeg hadde ikke tolk med. Jeg hadde skrevet "min sykdomshistorie" på forhånd og levert den til legen. Det ble ikke behov for noen lang samtale. Han stilte diagnosen: sopp-infeksjon, som han skrev med store bokstaver. (Han hadde kanskje hørt at døve bare kan lese store bokstaver?) Så fikk jeg resept på en salve og på tabletter. Salven skulle smøres på en gang daglig i en uke. Tablettene (antibiotika) skulle inntas morgen, middag, kveld og natt, altså fire tabletter i døgnet.

Dette var altså effektivt, og jeg skulle gjerne dratt på legevakten med ros og takk til den legen, men slikt gjør vi vel ikke...

Spør du etter miraklet? - Hvis du har lest min CI-historie, så husker du kanskje at jeg har skrevet om ørebetennelsen som har plaget meg gjennom nesten hele livet og den store lykken jeg følte da det høyre øret ble tørt for ca. 15 år siden. Det førte til at jeg fikk CI-operasjon på den siden og dermed kom inn i lyd-verdenen igjen. DA spurte jeg legen som opererte meg, Teig på Rikshospitalet, om det var mulig å stoppe ørebetennelsen på mitt venstre øre, og han svarte: "Ja, men det får vi ta i neste omgang." - Deretter så jeg fram til "neste omgang", for det periodevis rennende øret var ubehagelig, selv om jeg gjennom et langt liv hadde vennet meg til plagsomme ører.

Før jeg rakk å kontakte "min velgjører" dr. Teig igjen, sluttet han på Rikshospitalet. Da jeg tok opp saken med hans etterfølger der, dr. Harris, mente han at dette ikke var noe de kunne prioritere. Han ville ikke engang svare på om de kunne gjøre noe for å stoppe utfloden for godt. Jeg var frustrert. Min pasient-status ble overført til Haukeland i Bergen, hvor jeg gikk til kontroll med øret hvert halvår, for "opprenskning". Der tok jeg opp saken med legen, om jeg kunne bli operert slik at øret ble tørt. Men det førte ikke fram.

For to år siden sluttet øret å renne. Jeg tenkte at det bare var for en stund, så jeg fortalte det ikke til noen. Jeg turde ikke tro at det var varig, så jeg bare gikk og ventet og ventet på at det skulle begynne igjen. Da jeg etter et halvt år kom til kontroll hos legen, sa jeg ikke noe. Det gikk et halvt år til. Da jeg igjen kom til legen, sa jeg: "Nå har øret vært tørt i et år!" - Han undersøkte meg, fiklet lenge inne i øret, og jeg tenkte: "Nå gjør han vel noe som får det til å renne igjen. Kanskje det er en demning som han åpner..." - Da han var ferdig, sa han: "Et mirakel! Øret er tørt og fint."

Nå har øret vært tørt i to år, etter at det hadde rent en illeluktende gulgrønn væske ut av det i hele 70 år av mitt liv. Et mirakel! Så klart. Nå har jeg endelig to ganske normale ører igjen...

28. august 2010.

"Artig" hos lege...

Jeg fikk noe merkelig utslett på innsiden av foten i "ferien" på hytta på Østlandet. Det kom liksom plutselig, uten noen grunn. Det så ut som eksem, men midt oppi var det en blemme. Jeg kunne ikke ta på meg sko, altså måtte jeg gi opp mine joggeturer. På Facebook meldte jeg fra om at "folk" ikke måtte bli bekymret over at jeg var forsvunnet fra min faste rute på veiene.

I slike situasjoner er det interessant hvordan nærmiljøet reagerer. Min kone, som vanligvis har råd for alt, mente at jeg skulle gå til lege, og hun "forbød" meg å stikke hull på blemmen. Min datter mente det samme. Så viste jeg fram foten for min søster, som syntes det var lite å gå til lege med, men som ville hjelpe å finne en lege som ikke var på ferie, så hun ringte litt rundt, med det resultatet at jeg fikk en SMS fra hennes datter, med navn på legen som var tilgjengelig. Men så fikk min kone den ideen at vi kunne spørre på apoteket. Ja, der viste jeg fram foten, med det resultatet at jeg fikk en salve som antakelig ville hjelpe. - Den hjalp ikke.

Det neste var at min niese, leder for Frivilligsentralen i Sør-Odal, en handlekraftig dame, fikk se foten min. Hun gikk til aksjon, hentet en nål, brente den og stakk hull på blemmen, smurte på en salve og satte på plaster. - Heller ikke dette hjalp, og blemmen tok seg opp igjen. Nå stakk jeg hull på den på samme måte, og smurte på Pyrisept-salve. Fremdeles hjalp det ikke. Så bestemte min kone at jeg skulle til lege! Men hvor var det lettest å komme til lege? - Vi studerte "gule sider" i den lokale telefonkatalogen og fant at det er tre lege-sentere på Kongsvinger. Dermed valgte vi ett av disse, og nå hadde vi flaks: Det var åpent! Og det var bare en før oss på venterommet.

I resepsjonen satt det en mann og en dame, begge opptatt i telefonen. Mannen ble først ledig, og det ble min kone (som er flinkest til å munnavlese) som sørget for kommunikasjonen. Det gikk ganske greit, men han smilte av adressen vår: "Paradis, hvor er det?" - Så skulle vi vente, men etter bare noen minutter vinket den samme mannen oss inn på legekontoret. HAN var altså lege. Etter hans utseende tippet jeg at han var fra India.

Straks jeg hadde satt meg, sa han: "Du har CI!" - Ja, det hadde han straks lagt merke til, altså, og han brukte tegn for "CI". Så ville han vite om jeg hørte bra med det, og jeg svarte som vanlig, at jeg f.eks. hører stemmene, men får ikke tak i ordene. Min kone og jeg syntes det var litt merkelig at han var så interessert i dette. Det var jo foten min han skulle se på...

Så sier legen: "Jeg har et barn som har CI, og vi holder på å lære tegnspråk og håndalfabet." - "Hvor lærer dere det?" - "I Oslo." - "På Skådalen?" - "Ja." - "Der gikk jeg på døveskolen." - "Da var det vel internatskole?" - "Ja."

Han så endelig på foten min, og så skrev han ut resept. Etterpå fortsatte vi å prate. Hans sønn er 3 år gammel og har tilleggshandikap, så han bare kan bruke den ene hånden, og da er det litt vanskelig for ham å lære tegnspråk, men gutten er blid og snill. - Legen var nysgjerrig etter å få vite mer om meg og min kone, våre yrker, vår døvehistorie, familieliv, bosted. Han var tydeligvis glad for å ha truffet oss, og samtalen gikk riktig bra, selv om han ikke kunne så mange tegn.

Det var vel et fantastisk sammentreff, at vi akkurat skulle komme til en lege med et CI-barn, sikkert den eneste legen på hele Østlandet som har et CI-operert barn...

23. juli 2010.

Jeg ser, men HVA ser jeg?

Av og til går mine tanker til den svenske professoren Göte Hanson, som jeg traff 3-4 ganger for 30-40 år siden, og som jeg hadde en del korrespondanse med. Han hadde en tid en høy stjerne hos det svenske døveforbundet, som trodde at han kunne brukes som brekkstang i forbundets politikk, men han lot seg ikke misbruke, og da han også ga uttrykk for klare meninger som mishaget tegnspråkforskerne, ble han skjøvet ut i kulden. Jeg bør vel tilføye at jeg delte hans synspunkter, hvilket med tiden førte til at det norske tegnspråkutvalget, hvor jeg var leder, ble nedlagt. Vårt system med tegn som støtte for talen (TSS, eller NMT, som det nå kalles) ble bannlyst av døveorganisasjonene i de nordiske landene. Tegnspråket skulle være et eget, selvstendig språk, som ikke kunne brukes sammen med tale! Vekk med systemet som skulle gjøre det lettere for døve og hørende å kommunisere med hverandre! Hvis noen hørende ønsket å snakke direkte med døve, så måtte de sette seg på skolebenken og lære et nytt språk - de døves - eller bruke tolk. Døv bevissthet!

Men Göte Hansen gjennomførte også en undersøkelse om hva døve/tunghørte oppfatter av det de ser på TV, og han kom med en spennende rapport: "Jeg ser, men HVA ser jeg?" Han kom fram til at "vi" ikke ser (eller iallfall ikke oppfatter) det som produsentene mener at vi skal se/oppfatte, og det gjelder nesten uansett hvordan programmene blir presentert. At det brukes tegnspråk er ingen garanti for at seerne ser og forstår.

Godt syn er ingen garanti for at vi virkelig ser det som er godt synlig foran oss, uansett om det er konsentrert på TV-skjermen eller rundt omkring oss, og uansett hvor våkne vi er. Folk klager over at jeg "ikke ser noen ting" på joggeturene mine. Jeg ser iallfall veien - og finner veien hjem igjen. Jeg kolliderer ikke med personer jeg møter på turene, og jeg er ennå ikke blitt påkjørt av biler når jeg krysser veien utenfor fotgjengerovergangene. Altså bruker jeg øynene så langt som det er nødvendig. Men noen ganger konsentrerer jeg meg om å se mer enn det mest nødvendige. Jeg har sett at det er kommet oppslag om hekkende fugler på Storetveit-markene. Vanligvis er det vipene som hekker der, og som ikke skal forstyrres, disse flotte fuglene med "en fjær i hatten". Nei, de minner meg helst om riddere med fjærbusk i hjelmen.

Og jeg har sett oppslagene med "Isen er ikke trygg" rundt Tveitevannet, men merkelig nok oppdaget jeg disse først etter at isen var gått! Det var ganske artig med disse plakatene når jeg samtidig observerte stokkendene som vugget på de krappe, små bølgetoppene. Jeg går ut fra at plakatene sto der også da det var utrygg is, men da så jeg dem ikke.

Jeg ser at stokkendene har dannet par. Det er så stor forskjell på hannene og hunnene, at dette er lett å se. Noen er stadig "single", har ikke funnet en make, et "fast følge". ("Hardt å halda ut, enno ingen gut...") Det er vanskeligere å finne ut om andre av de mange fugleartene ved Tveitevannet har dannet par, der de vimser omkring og er mest opptatt av å slåss om brødsmuler som barn og eldre strør ut. Skjærene flyr med småkvister i nebbet og bygger rede i trærne. Det må de nok være to om, men det er ikke mulig å se forskjell på kjønnene.

Jeg ser og ser, men hva er det jeg IKKE ser, og som jeg kanskje BURDE se? Hvor har jeg oppbevart min venn Göte Hansons rapport? Har jeg lånt den bort? Jeg burde studere den på nytt. Det er så lenge siden, og kanskje jeg bare skumleste den den gangen. Det er så mange ting som jeg skulle ha lest nøye, tenkt over, lært av og gitt videre til andre, slik at flere kunne fått del i det. Altfor mye verdifullt materiale havner i en skuff og blir glemt.

"Sjå deg vel ikring..." var tittelen på et dikt jeg leste i et julehefte for mange år siden. Det gjorde inntrykk på meg, kanskje fordi jeg som ung trodde at jeg skule dø meget snart. Diktet slutte med: "Sjå deg vel ikring, - kanskje er det siste gong..." - For de to unge guttene som i natt omkom i en bilulykke, er det iallfall for sent.

18. april 2010.

Mellom fremmedspråklige

En morgen på vei til kontoret ringer mobilen i bukselommen min. Jeg tér meg riktig og venter til jeg er framme før jeg leser tekstmeldingen. Daglig leder på nabokontoret er syk, "så i dag må du nok lage kaffe selv", melder hun.

Jeg skriver en beskjed og setter den på kontordøren hennes: "Syk i dag, men Thorbjørn på andre siden av gangen er frisk!" (Bare hyggelig at jeg kan være til hjelp, hvis...)

Litt utpå dagen kommer det et ungt par. Mannen kjenner jeg. Det er Ali fra Iran, som er døv og har fått midlertidig opphold i Norge og har noen vaktmesteroppgaver i huset. Han har lært seg litt norsk og er flink med en blanding av norsk og internasjonalt tegnspråk. Men damen er fremmed, hun er fra Japan, også døv, turist i Norge!

De blir med inn på kontoret mitt, og Ali skal liksom presentere meg. Han sier at jeg er forfatter (!) og tunghørt (!). - Jeg synes jeg må korrigere ham litt, så jeg forklarer at jeg ble døv da jeg var 9 år. ("Å, jeg trodde du ble tunghørt 12 år gammel", bemerker Ali.) - Det blir vanskeligere når de vil vite hva jeg ble døv av, men de må vel skjønne at når jeg antyder noe som "kryr" inne i hjernen, så må det være hjernehinnebetennelse. Den årsaken bør de vite navnet på på sine egne språk.

- Du er altså fra Japan. Jeg har en japansk vits i en bok, - sier jeg og blar i "vitseboken" min. - Her er det! Jeg viser en tegning funnet i det japanske døvebladet for mange år siden: En foredragsholder med et kjempestort forstørrelsesglass foran munnen, slik at munnbevegelsene blir så store at døve kan munnavlese på 20-30 meters avstand.

- Slik var det før i tiden, nei dette er bare tøys! - sier hun, og jeg forklarer at jeg vet at det er tøys.

Jeg peker på et stort bilde på veggen. Det er fra en fransk døveskole på 1800-tallet. En lærer som driver taleopplæring med en døv pike.

- Ja, slik var det før, - sier hun, og så snakker vi litt om undervisning av døve barn, og det forholdet at det snart ikke er flere barn i døveskolene.

- Det skyldes at barna blir CI-operert og så integrert i normal skole, - sier jeg.

- Nei, det skyldes at barna får høreapparat, - sier hun. Så er det emnet utdebattert.

- Er du virkelig fra Japan? Du er høyere enn vanlige folk derfra, sier jeg.

- Det er fordi jeg har vokst opp på fjellet, - svarer hun. Men så kniser hun og gjør det klart at det var en spøk.

Etter at de har gått blir jeg sittende og tenke: Er det ikke underlig at tre personer med vidt forskjellig språk og kultur, og som attpå til er døve, kan forstå hverandre og snakke sammen? En fra Norge, med norsk som morsmål, en fra Iran og en fra Japan? Internasjonalt tegnspråk? Det var ikke akkurat det heller. Den unge japanske kvinnen kunne svært lite av internasjonale tegn, men det var en rent visuell kommunikasjon, riktignok anstrengende, men det fungerte!

21. februar 2010.

Et BEDRE år?

Du fikk sikkert en del ønsker for det nye året - julekort med "God jul og godt nytt år!", eller kanskje med litt mer, noen i postkassen, noen som e-mail, som du kunne printe ut, noen som tekstmeldinger på mobilen. Det er godt at noen husker på oss, at vi ikke blir glemt. Kanskje du teller julekortene hvert år for å se om det kommer like mange som før. Kanskje du ser nøye etter hva det står på kortene og brevene. Er du en gammeldags norsk-lærer som ser etter feil? - Nei, slikt gjør vi da ikke!

Jeg stusset over teksten på et julekort: "Jeg ønsker deg en god jul og et bedre nytt år!" - En alminnelig, grei hilsen, men jeg stusset likevel. Et bedre nytt år... Bedre? Jeg syntes at året 2009 var et veldig bra år for meg og min familie. Jeg synes det vil være ubeskjedent av meg å ønske at året 2010 skal bli bedre. Jeg vil være svært fornøyd om året blir like bra som det siste, ja, også om det blir nesten like bra. Når vi har passert 80 år, så må vi være realistiske og redusere våre forventninger til årene som kommer. Vi må - dessverre - være forberedt på at det går nedover. Likevel kan det bli gode år.

Et bedre år... Hadde hun som skrev kortet hørt at jeg hadde hatt et dårlig år, og derfor ønsket meg et bedre? - Nei, jeg tror ikke det. Folk flest tenker nok ikke så nøye over hva de skriver på julekortene. Det går helst "fort i svingene". Det viktige er jo at kortene blir sendt. Hyggelig å få. Hyggelig å bli husket med noen få ord i forbindelse med julehøytiden og årsskiftet.

Men jeg fikk et julekort som ga meg en god latter, og som mine barn, svigerbarn og barnebarn også har moret seg over. Det var fra selveste generalsekretæren i Signo-stiftelsen, og det var så personlig at det begynte med: "Kjære deg!" I fjerde setning sto det: "Tenk deg at du ikke hører - hvordan hadde livet ditt vært da?" - Ja, si det! Jeg har vært stokk døv siden jeg var 9 år gammel, så dette spørsmålet var veldig artig å få. Antakelig har den nye generalsekretæren trodd at jeg er hørende, en av bidragsyterne. En "arbeidsulykke"? Men sannelig var det morsomt, og jeg håper å bli kjent med damen. Jeg håper hun ikke blir skuffet over at jeg er døv.

Jeg er ikke Shell-kunde. Jeg bruker Statoil. Likevel fikk jeg en julehilsen fra Shell i form av et fint trykt brev. Siste setning lyder: Vi takker for året som har godt... - Ja, godt. - Det kan sikkert være vanskelig av og til å høre forskjell på godt og gått, men en slik grov feil i et brev sendt fra et stort oljeselskap til tusenvis av husstander, hmm, det burde ikke forekomme...

Av en eller annen grunn får jeg hvert år også en hyggelig julehilsen fra Møller kompetansesenter, med takk for godt samarbeid i året som gikk, selv om jeg tror det er 10 år siden jeg sist hadde noe samarbeid med dem. Årets julehilsen hadde følgende korte tekst med store bokstaver på forsiden: Likeverd og mestering. - Det heter mestring, så norsk-kompetansen er ikke den beste hos den som lager julehilsnene på Møller kompetansesenter. Mestring (det å mestre, beherske) er et mye brukt ord de siste årene, spesielt i forbindelse med opprettelse av Lærings- og mestringssentere i tilknytning til oppfølging/rehabilitering f. eks. etter operasjoner (eksempelvis CI-operasjoner) ved sykehus. Vi skal lære å mestre vår situasjon.

Når vi "alminnelige" mennesker sender julekort og hilsener til hverandre, spiller det selvfølgelig ingen rolle om det er noen ord som er feil skrevet. "Selv den beste av oss" kan gjøre slike feil, og det gjør ingenting. Men mer "offisielle" brev, fra firmaer, institusjoner, offentlige kontorer o.l. bør være korrekte, altså bør de leses nøye gjennom og godkjennes før de sendes ut.

Hadde du et dårlig år i 2009, med problemer, sorg, sykdom eller annet vondt, så ønskes du et bedre år 2010.

7. februar 2010.

" - Pesten er i Florens..."

På en joggetur forleden hadde jeg en opplevelse som virket en smule nifs. Jeg var kommet ned på den brede alleen på Storetveit-markene. Selv om det var tidlig på ettermiddagen, var det begynt å mørkne. Tunge regnskyer og tett løv på de svære lindetrærne skapte en dyster stemning, og plutselig kom det en mengde svaler over stien. De fløy fram og tilbake i stor fart og minnet meg mest om flaggermus-svermer i en skrekk-film.

Dette var naturligvis ikke farlig, men det kom brått på meg der jeg jogget og var mest opptatt av ikke å tråkke i vannpyttene eller snuble i steiner på stien. - Resten av joggeturen tenkte jeg på svalene. De hadde kanskje samlet seg for å planlegge den lange turen hjemover til sydlige trakter. Svalene drar jo vanligvis fra oss i første del av september, for så å komme igjen i mai. Da går vi og venter på vårtegn. Det er en frydefull opplevelse å se den første svalen, selv om pessimistene gjerne sier at "én svale gjør ingen sommer". Det uttrykket bruker vi også i sammenhenger som ikke har noe med svaler å gjøre.

Når jeg syntes at svaleopplevelsen var litt nifs, kan en medvirkende årsak være at jeg i bakhodet har en sørgelig sang som gjorde sterkt inntrykk på meg som barn. Den handler om en fattig gutt i den italienske byen Firenze (Florens). Han hadde "ingen venn i verden, bare sorg og mén..." - "og hvor varmt de vakre brune øyne bad / ingen, ingen rørtes i den store stad". Om kvelden legger han seg utmattet til å sove på den kalde steintrappen ved døren til det fine, nye kapellet. Da kommer det en svale dalende ned til ham, som om den vil søke skjul. Neste morgen blir han funnet "kold og blek", som det heter i sangen:

Neste sol rant opp. Fra tusen lepper lød: / Pesten er i Florens, fly den sorte død! / Sorte død, hvis ofre er som havets sand / kom på svale-vinger fra Egyptens land.

Den sangen gjorde så dypt inntrykk på meg som gutt at den påvirket min holdning til svalene for livet. Svalene spredte Svartedauen! Svalene var smittebærere! En svale tok livet av den stakkars gutten som ikke hadde en eneste venn i verden! Det var sterk kost for en 8-9 år gammel gutt som meg. Vi var til og med jevnaldrende. Min faster, som bodde hos oss, fortalte dramatisk om Svartedauen - pesten som visst tok livet av halvparten av landets befolkning...

Det er merkelig hvordan innholdet i en sang kan bli sittende fast i en gjennom et langt liv og dukke fram igjen når en del svaler flyr over veien foran meg under en joggetur over 70 år senere og ca. 600 km fra der jeg lærte sangen som barn. - Men det var iallfall ikke svalene som kom med Svartedauen til Norge. Skal vi tro historien, så var det rotter som kom med smitten fra et skip på havnen i Bergen.

Da jeg to dager senere igjen jogget på stien på Storetvedt, var det ingen svaler å se. Men jeg tenkte fremdeles på den sangen, som også hadde en vakker og litt spesiell melodi, og som gjorde at jeg gjerne sang den med stor inderlighet. Det var forresten så mange triste sanger i min barndom, sanger som skulle få oss til å forstå at livet var alt annet enn en dans på roser.

Hvor ble det så av svalene? - Det lærte vi i leseboken "Heim og skole" på døveskolen i Oslo. Det var et dikt der. En liten gutt spør sin mor om hvor svalene er blitt av, og hun svarer:

Til Afrikas land, til palme-kyst, / over hav og land den ilte med lyst, / og redet på bjelken står øde igjen. / Når sommeren reiser fra Norge, så reiser svalen med den.

Det er litt vemodig å tenke på at svalene "tar med seg" sommeren vår når de drar til Syden. Mange nordmenn har funnet på å gjøre det samme. De drar til varmere land i den kalde årstid. De fleste av oss blir hjemme og ser fram til at svalene skal komme tilbake utpå våren, slik en dikter beskriver det:

Nu er svalene alt kommet fra de fjerne Sydens egne, / se de svinger seg og svever under sommerhimlens blå / og det synges jo om sommer alle vegne, alle vegne. / Milde Gud, det er da sommertegn som alle kan forstå...

(8. september 2009)

I sang-sikadenes verden

For å si det med én gang: Jeg er ikke tilhenger av å reise til Syden. Denne sommeren var jeg likevel 10 dager på Kreta, på et sted hvor jeg hadde vært to ganger før. Hver gang har det vært i forbindelse med familie-begivenheter. Familie er viktig! Jeg forsømmer ikke å delta i feiring innen min nære familie.

Før vi reiste, kom en dag min sønn og gjorde oppmerksom på at min kones høreapparat pep. Det var altså derfra den pipelyden kom som jeg hørte med mitt CI-apparat. En nyttig oppdagelse.

Første morgen på Kreta sitter min kone og jeg på altanen og spiser frokost. Det er svært varmt, men vi sitter i skyggen fra noen nydelig blomstrende trær, så solen plager oss ikke. - Da hører jeg en lyd, og med min nye erfaring sier jeg til Marta: "Høreapparatet ditt piper!" - Hun fikler med det bak øret: "Nå?" - "Nei, det piper fremdeles!" - Hun fikler med det igjen, men det hjelper ikke. Så tar hun det av. Lyden er der fremdeles, så jeg blir litt lang i ansiktet.

Det er vår sønn som oppklarer mysteriet: Det er sikadene som synger! Dette bille-lignende insektet klarer å frambringe en så intens sang at det nesten blir plagsomt for mitt CI-øre. Når først én sikade begynner, stemmer de andre i så det blir et helt sangkor som frambringer gjennomtrengende høye toner. Denne "musikken" får jeg gratis dag etter dag.

Nær stranden blir naturligvis sikadene overdøvet av lyden fra brenningene, bølgene fra Middelhavet som slår inn mot stranden. Lyden forsterkes av rullesteiner i fjæren. Bølgene slår dem innover og trekker dem med seg utover igjen. Det rumler. - Det er også fint å kunne høre bilene, for veiene er nokså smale, uten fortau, og bilistene er ikke så hensynsfulle som vi kan ønske. - Forrige gang jeg var her, hadde jeg ikke CI, så jeg var da fullstendig døv. Jeg er liksom kommet til et nytt sted, selv om det er det samme som før. Nå er det et sted fullt av lyder.

Det er deilig å bade i sjøen og bli løftet av små bølger. Jeg har naturligvis tatt av meg CI-apparatet, så jeg hører ikke bølgeskvulpet rundt meg. Jeg må bare passe på at jeg ikke får vann i mitt venstre øre, for det er helt åpent. Kommer vann inn på den nakne likevektsnerven der, vil det gå rundt for meg så det føles som om øynene mine triller i hodet og jeg mister orienteringssansen så jeg ikke engang vet hva som er opp og ned. Før var det slik med begge ørene mine, mens det nå bare er venstre øre som er mitt problem under bading. (Jeg kunne vel bruke badehette, men øret mitt trenger luft!)

Kreta lever av turismen, så de fleste grekerne på øya behersker engelsk. Likevel er det praktisk at jeg har en svigerdatter som snakker gresk. Finanskrisen har ført til mindre turisme i år, og de som kommer er mer forsiktige med pengene. På vår stam-restaurant spår eieren at mange restauranter vil gå konkurs i år. Det er altfor mange restauranter.

Vi forstår at nordmennene utgjør en stor del av turistene. I nærmeste småby er det en rekke restauranter som har plakater om at gjestene kan få se norske fotballkamper på TV. En ettermiddag sitter jeg og ser to kamper samtidig, en fra Norge og en fra England. Jeg ser ingen plakater som lokker med svenske eller danske kamper.

Jeg fikk ikke lov å ta med PC-en. Isteden tok jeg med en bok jeg fant i bokhyllen min på hytta: Pearl S. Buchs "Den gode jord." Så får jeg et godt innblikk i livet på landet i Kina, med en fattig bonde som hovedperson. Han er overbevist om at jorden er det eneste trygge livs-grunnlaget. Han og hans kone, en kjøpt slavinne, sliter for å klare seg i en nådeløs verden. (Det kan være nyttig for folk i en "velferdsstat" å lese slike bøker!) - Etterpå finner jeg en dansk bok om en tulling på landet, en gutt som blir syndebukk både i hjemmet og på skolen, men som har slik viljestyrke at han ved sin for tidlige død blir omtalt som bygdens beste mann. (Flott, det gjelder om å stå på og ikke gi opp!) Deretter finner jeg en svensk kriminalbok. Dryg og spennende, men helt bortkastet lesestoff.

Som jeg pleier å si: Det viktigste ved enhver reise er at man kommer vel hjem igjen, med helsen i behold, og det gjør vi.

(2. september 2009)

Målesystem for livskvalitet

Mange er opptatt av det gode, varme ordet livskvalitet, og det er vel like mange som etterlyser en målestokk for dette uklare begrepet, og som beklager at vi ikke har det. Kanskje vi bare burde være glade for denne mangelen, for så står det enhver fritt å prøve å gi en forklaring, vi kan kanskje til og med klare å overbevise noen som synes at deres liv er tomt og fattig om at de har det ganske bra. Det er jo f. eks. spørsmål om hvem man skal sammenligne seg med. Vi kan tilpasse vår forklaring til den enkelte eller akkurat det publikum vi har, og da helst slik at det blir positivt og våre tilhørere kan se lysere på livet. Da har vi "en misjon" i samfunnet, og det kan gjøre livet lysere også for oss selv.

Ut fra mitt ståsted kom det ganske overraskende å få vite denne sommeren at vi faktisk HAR en målestokk for livskvalitet, ja at det til og med skal finnes flere målesystemer. På Nordisk Sommarvecka för Vuxendöva, som ble avviklet i Härnösand første uke i juli, foreleste hörselvårdsläkare Ulrik Schmidt, og legen omtalte bl.a. et målesystem for livskvalitet: Qualy! - Det trengs et slikt målesystem for å finne ut hvordan livskvaliteten kan forbedres i forhold til kostnader. Hvor mye øker livskvaliteten ved at tunghørte får høreapparat, og hva koster det? Hvor mye øker livskvaliteten ved at døvblitte (vuxendöva) får cochlea-implantat, og hva koster det? Osv. Prisen for den forbedringen som består i å skaffe en tunghørt høreapparat er satt til kr 80.000, og det regnes som billig. Å forbedre en persons livskvalitet ved at samfunnet satser kr 500.000 på tiltak, regnes som akseptabelt (i Sverige), mens å satse en million på en enkelt person, regnes som dyrt.

Denne legen var mest opptatt av de eldres situasjon, og særlig av de mange eldre som får nedsatt hørsel og dermed redusert kontakt med omgivelsene. Kontakt med medmennesker; familie, venner, naboer, folk vi treffer der vi befinner oss og ferdes, er meget viktig for livskvaliteten. Derfor må velferdssamfunnet satse - bruke penger og menneskelige ressurser - på tiltak som kan opprettholde/bedre livskvaliteten hos dem som f.eks. trues av tiltakende isolasjon. Det gjelder naturligvis også for yngre folk, men vanligvis er det de eldre som merker synkende quali-verdier, for til slutt å ende på 0 - null qualy = død.

Målet er selvfølgelig at vi skal føle oss vel, være fornøyd. God helse er viktig, og de fleste av oss kan gjøre mye for egen helse: Fornuftig levemåte, sunne kostvaner, regelmessig mosjon - det er noen av nøkkelordene, og de koster egentlig ingenting. Svekket syn og hørsel krever utgifter. Sykdom, invaliditet, behov for medisiner o.a. kan kreve store utgifter, og som samfunnet må bære. Helsevesenet er kostbart, eldreomsorgen er kostbar, men det er uverdig når samfunnet sier at dette har vi ikke råd til. I et rikt land som vårt bør alle ha rett til en viss standard når det gjelder livskvalitet, og da kan det være behov for et målesystem.

Jeg må av og til tenke tilbake til et nordisk døveprestmøte i den finske byen Jyvãskylä. Der hadde jeg en spesiell oppgave, nemlig å gjennomgå en lang liste med vanlige ord brukt i gudstjenester og ved kirkelige handlinger. Denne listen var på forhånd behandlet av det norske tegnspråkutvalget sammen med våre døveprester, og jeg la fram resultatet i form av de tegnene vi var blitt enige om, og med begrunnelser. Det var en spennende oppgave. - Men det som gjør at jeg av og til tenker tilbake til den dagen, er først og fremst den salmen som møtet begynte med: "Jag kan icke rãkna dem alla de prov på Guds godhet jag rõnt..." - Hvis du begynner å telle alle de bevisene du har fått på det vi kan kalle Guds godhet, så kommer du kanskje til at de er utallige, hvis du gjør ærlige forsøk, da, og kanskje du finner ut at livskvaliteten din ikke er så dårlig. Uansett, så trenger vi god oppfølging, at samfunnet holder et våkent øye med oss og kommer med tilbud om tiltak hvis/når vår livskvalitet ikke lenger har en tilfredsstillende standard "ifølge målinger".

Hørselshemmedes Landsforbund har hatt en meget nøye gjennomgang av sine vedtekter i år. Jeg bidro med et par innspill, og jeg foreslo at det skulle tas inn i formålsparagrafen at HLF skal arbeide for bedring av hørselshemmedes livskvalitet. Til min glede ble dette vedtatt, men det er jo egentlig selvsagt at denne interesseorganisasjonen driver slik virksomhet, ja, at det er selve grunnlaget for organisasjonen. Med qualy-metoden som et nytt verktøy blir det forhåpentlig enklere å finne ut hvordan det står til i medlemsflokken, og å arbeide for at det blir satt inn nødvendige tiltak der det er behov for det...

(30. juli 2009)

Og klokkene ringer...

Siste gang jeg som normalt hørende hørte kirkeklokkene, var julaften 1937, da jeg var 9 år gammel. Jeg sto ute og lyttet. Langt, langt bortefra hørte jeg ganske svakt at klokkene ringte i Strøm kirke, omtrent en halv mil fra mitt barndomshjem. I den kirken var jeg døpt. Der skulle jeg også bli konfirmert, sannsynligvis også bli viet, og ganske sikkert bli gravlagt en gang i en fjern framtid. - - - Men slik skulle det ikke gå. Aller minst var det noen som kunne tenke seg at dette var siste gang jeg hørte disse kirkeklokkene. Bare en halv måned senere var jeg fullstendig døv, og jeg skulle måtte leve i stillhetens verden helt til jeg var kommet et stykke inn i pensjonist-alderen. - Helt riktig er det kanskje ikke å si det slik, for i alle disse årene "hørte" jeg stadig en mengde lyder - meningsløse lyder - for jeg hadde samtidig med hørselstapet fått tinnitus - øresus - en lidelse som er blitt beskrevet bl.a. som "djevelens orkester". - Når jeg i dag ser tilbake på mitt liv, kan jeg bare sammenligne det med et eventyr. Jeg fikk en helt håpløs start, og jeg kan ikke forstå - og ikke forklare - at jeg har klart meg så bra gjennom livet. Men hovedgrunnen er iallfall at jeg hadde lært så mye i løpet av mine første 9 år.

Noen ganger, som voksen, har jeg gått meg vill, både i skogen og på fjellet. Og da har jeg tenkt på en sang jeg lærte før jeg ble døv: "Jeg gikk meg vill og jeg fant ei frem, av elven drakk jeg og bær jeg gnaget..." Det er kanskje ingen som kan den sangen i dag. Den handler om en liten pike som altså gikk seg vill i skogen. Hun sov der også - på en "seng" av mose, "mens ulven tasset i skogens bryn". Men ulven rørte henne iallfall ikke, og utpå neste dag hørte hun kirkeklokkene. Da gikk hun etter lyden og fant fram - "i hverdags-kjolen på kirkeveien". Og sangen slutter med: "Nu kan vi takke og love Gud, som ringte henne av skogen ut".

Ja, det er klart et stort handikap å være hørselshemmet om du går deg vill. Jeg har hatt den ovennevnte sangen i bakhodet når jeg har ferdes i skogen. Jeg liker å gå i skogen, men ikke alene. Jeg vet veien til en god molte-myr, men jeg tør ikke dra dit alene. Også når jeg vil plukke blåbær eller tyttebær, ønsker jeg selskap av minst en som har normal hørsel, og jeg passer på å gå slik at jeg alltid kan se den/de andre, for de kan ikke rope til meg, og jeg kan ikke høre dem.

Nå vil leseren kanskje bemerke at jeg har fått cochlea-implantat, slik at jeg nå kan høre lyder omkring meg, "nesten som i min barndom". Det er sant. Men det er bare på det ene øret, og det vil si at jeg ikke har retnings-hørsel. Hvis jeg, som den lille piken, går meg vill i skogen og så hører kirkeklokkene, så kan det i beste fall føre til at jeg virrer omkring, hvis jeg da ikke begynner å gå i den motsatte retningen. Et viktig argument for at voksne skal få rett til CI på begge ørene, er at det kan gi retningshørsel. Det er viktig å vite hvor lydene kommer fra. (For meg er det uansett ikke mulig å få CI på det andre øret, fordi det er for store skader inne i øret.)

"Klokkene ringer til kirke, og gjøken ringer til skogs..." Dette er også en gammel sang. Med CI hører jeg ganske godt kirkeklokkene, også i Strøm kirke, men hittil har det bare vært i begravelser, og slik blir det nok dessverre også i fortsettelsen. Kirkeklokkene gjør ikke forskjell. Den fineste kirkeklokkeklangen jeg har hørt med min CI-hørsel, er i Bergen døvekirke. Det er litt merkelig, for den kirkeklokken er en skipsklokke fra en gammel damp-rutebåt.

Hvis du er normalt-hørende, vil du kanskje lure på hvorfor det er kirkeklokke i en døvekirke. Men det er nesten ingen som er helt døve. Selv om en person kaller seg døv, så hører nok hun/han kirkeklokken i døvekirken. Jeg opplevde imidlertid i døvekirken i Oslo for noen år siden at en klokker-vikar ringte så hardt at noen hørende i kirken måtte holde seg for ørene. Han var nok døv!

En helg var jeg i Trondheim. Jeg hadde vært på åpningen av det flotte døvemuseet lørdag, og søndag skulle jeg på et møte kl. 12. Jeg tok meg en spasertur før møtet, og det var naturlig å legge turen til Waisenhuset, den store rødmalte trebygningen ved siden av Domkirken. Jeg har et spesielt forhold til den bygningen fra den tiden jeg samarbeidet med pensjonert rektor Trygve Skjølberg om utgivelse av to bøker, først historien om pionéren Andreas Christian Møller og deretter historien om døveskolen i Trondheim (Norges første). Jeg fikk ham til å skrive bøkene og jeg klarte å finansiere utgivelsen av dem. Skjølberg gjorde en kjempejobb med disse bokprosjektene, som også var de første seriøse bøkene om norsk døvehistorie. Senere ledet jeg innsamlingen til byste av Møller, som nå står ved inngangen til Møller kompetansesenter. Disse arbeidene knyttet meg sterkt til Waisenhuset, hvor Møller, selv døv, i 1825 ble leder for undervisningen på landets første døveskole.

Mens jeg gikk rundt Waisenhuset, begynte plutselig kirkeklokkene i Domkirken - Nidarosdomen - å ringe. Jeg så på klokka. Den var 5 på 11. Jeg ble stående stille og bare nyte klokkeklangen, så lenge den varte. Det var vakkert. Det ga så god stemning. Jeg følte meg som løftet opp "fra det jordiske". Jeg har aldri før følt så sterkt at klokkene ringer til kirke...

(20. juni 2009)

Og Beethoven spiller...

Det var ikke Beethoven jeg tenkte på da jeg igjen satt på flyet til Oslo, denne gangen sammen med min kone. Vi skulle i begravelse. Min kones svigerinne var avgått ved døden etter 10 års kamp mot kreft. Hun var noen år yngre enn oss, og tenk: 10 års kamp, med operasjon, cellegift-kur og strålebehandling. Og i disse årene hadde hun jobbet for Røde Kors som pasientvenn i Bærum og gjort en stor innsats for et eldresenter, Sansehagen på Lønnås. Da vi besøkte henne ifjor sommer kunne hun såvidt gå, med gåstol, men hun var faktisk i godt humør! Det var et beundringsverdig menneske! Jeg forstår ikke at det går an å være så sterk, men jeg kjenner også andre som lider av uhelbredelig sykdom og likevel virker glade og har overskudd til å gjøre gode gjerninger. De klarer å glede seg over små, nære ting og ser på hver ny dag som en stor gave. Vil jeg også klare det? Jeg tror det ikke...

På Gardermoen treffer vi min kones nevø, Espen, som også skal i begravelsen. Han mistet sin mor tidlig. Også hun døde av kreft. Det var vel derfor sønnen bestemte seg for å bli lege og forsker. - For oss er det betryggende å ha ham som reisefølge på flytoget, for neste stopp blir bare ropt ut over høyttaleren, så det er litt vanskelig for døve å passe på og holde seg klar før riktig stoppested. Espen sier fra: Neste er Lysaker! Der går vi av og treffer vår sønn, Atle, som blir med oss videre.

Vi har bestilt TSS-tolk til begravelsen og minnesamværet. TSS-tolk er ikke det samme som tegnspråktolk, men en som bruker Tegn Som Støtte (TSS), altså som bruker norsk tale med tegn til, slik at vi kan "avlese norsk talespråk". Jeg har fått tolkens navn, men kan ikke huske om jeg har sett/brukt henne før. Når vi kommer fram til Haslum store kapell er jeg altså straks på utkikk etter "en kvinne som ser ut som tolk". Min kone skal på toalettet, så Atle hjelper henne å finne fram, mens jeg leter etter tolken. Vi er tidlig ute, men likevel er kapellet allerede nesten fullt. Jeg ser ikke tolken ved inngangen, men utenfor står en ung dame som KAN være tolken. Jeg ser på henne og gjør tegnet for tolk, men hun reagerer ikke.

Nå blir jeg litt redd for at vi ikke skal få sitteplass, så jeg går inn og sikrer meg tre plasser på venstre side. DA ser jeg tolken. Hun vinker til meg og kommer med en stol, som hun setter ved siden av meg. Helt proff! Hun har vært tidlig ute, har snakket med presten og har fått kopi av talen for avdøde! Nå spør hun om jeg bare vil lese talen, eller om jeg vil at hun skal tolke. - Jeg sier at jeg vil at hun skal tolke uansett, "for det er ofte at folk ikke følger manus..."

Tolken er "sørge-kledd" i svart fra tå til topp. Min kone og sønn kommer på plass. Kirkeklokkene hører jeg bra. Jeg merker meg at avdødes pårørende sitter på venstre side. I Bergen døvekirke er det fast ordning at de sitter på høyre side... Gudstjenesten går sin gang. Tolken gjør en fin jobb, og nå husker jeg det: Det er samme jenta som tolket i min fetters begravelse sist sommer i Strøm kirke i Sør-Odal!

Seremonien i kirken avsluttes med at barn og barnebarn legger roser på kisten, og så blir kisten båret ut og videre en ganske lang, men godt brøytet vei til graven, der avdødes mann har hvilt i ganske mange år. Det er høye brøytekanter. Snøen ligger tung på de høye trærne, og plutselig drysser snøen ned på følget, heldigvis ikke på kisten. - Etter jordpåkastelsen undrer jeg meg på hvordan vi skal komme oss til minnesamværet. Atle er så freidig at han spør noen damer som går foran oss, og vi er velkommen til å sitte på. De har plass, og alle er invitert.

Først skal vi kondolere den nærmeste familie. Avdødes datter, gift Bruland, sine svigerforeldre, er litt spesielle. Han var i mange år dirigent for Kringkastingsorkesteret, og da han fikk en døv sønnedatter, Eline, ble han sterkt engasjert i å få bedre tilbud for døve på TV. Han gjorde en kjempeinnsats, og han har nok en stor del av æren både for at vi har fått både "tegnspråk-kanal" og systemet med direkte-teksting av programmer. Hans kone har gått på flere tegnspråkkurs og er blitt riktig flink. Hun tok det svært seriøst at hun hadde fått et døvt barnebarn. - Jeg hilser også på Elines far. Han er veldig lett å snakke med, men han må dessverre tilbake på jobb, så han kan ikke delta i minnesamværet.

Damen som tilbød oss plass i bilen kan bare ta tre, så Atle tar plass i en annen bil. Jeg setter meg foran, min kone og tolken i baksetet. Jeg begynner å prate med "sjåføren", som sier at hun en gang lærte "fingerspråket", men har glemt det. På mitt spørsmål svarer hun at hun er fra Farsund, og da forteller jeg at jeg som ung delte hybel med en gutt fra Farsund. Hun spør hva han het, og da jeg svarer Kjølleberg, sier hun at det navnet husker hun som et sted i nærheten av Farsund. Vi prater om byen hennes, som Helge Kjølleberg skrøt av som verdens største skipsreder-by etter antall innbyggere. Ja, hun er med på det. Hun er overrasket over hvor mye jeg vet om hennes fødeby.

- Og dere er fra Bergen? sier hun. - Jeg bor der, men jeg er fra Sør-Odal. - Hun liksom smaker på det - Sør-Odal... - Ja, vet du hvor det ligger? - Og hun overrasker meg. Hun vet at det ligger "i nærheten av Kongsvinger", og hun har til og med noen venner der! Fantastisk!

Vi kjører. - Der borte er Grini, - sier hun og peker. - Å, der satt min far under krigen! - sier jeg. - Min far også! svarer hun. Så snakker vi om hva som var grunnen til at våre fedre ble tatt av tyskerne og satt i denne norske konsentrasjonsleiren. Rart å tenke på at kanskje hennes og min far traff hverandre der og at deres barn skulle treffe hverandre 64 år senere...

Minnesamværet er samme sted hvor vi var i bryllup da avdødes datter giftet seg. I bryllupet dengang var det bare glede, og lille døve Eline var litt av et midtpunkt blant oss, for det var så lett for henne å snakke med oss som kunne tegnspråk. - Nå er det minnesamvær, og alle er sørgekledde... Eline bor i Danmark, eller hun har flyttet derfra til Sverige...

Tolken får det uunngåelige spørsmålet om hun har lært tegnspråk fordi det er døvhet i hennes familie. Hun svarer nei, men så tilføyer hun: Men det var en mann langt tilbake i min slekt som kunne tegnspråk, nemlig Norges første døveprest! - Det gir meg anledning til å fortelle henne mye som hun ikke vet om Conrad Svendsen.

Så reiser tolken. Tiden jeg hadde bestilt for, er utløpt. Atle "tolker" resten av samværet, og så skal samværet fortsette, for de nærmeste, i hjemmet etter avdøde. Atle har en avtale og må dra, mens min kone og jeg blir med til hjemmet. Vi ser oss omkring. Over pianoet henger et bilde med teksten: Beethoven spiller for den blinde piken. - Jeg blir stående lenge og studere bildet. Hvordan har akkurat dette bildet havnet her? Og alle som gjennom årene har sett dette bildet, hva har de tenkt, hva har de visst om dette? For det refererer til en virkelig situasjon: Den verdensberømte komponisten Ludwig van Beethoven, som etter hvert var blitt så døv at han, når han dirigerte, ikke kunne høre applausen fra publikum, han satt slik en gang og spilte for en blind pike. En døv, som ikke kunne høre hva han spilte, satt og spilte "Måneskinnsonaten" for en eneste person, en blind, som ikke kunne se ham!

For mange år siden, da jeg var redaktør for juleheftet "Døves Jul", var det fineste i heftet nettopp skildringen av "Beethoven spiller for den blinde piken" i form av en illustrasjon og med dikt av Rolf Hiorth-Schøyen. Betagende vakkert! Diktet slutter med (Beethovens) beskrivelse av blindheten (som det store mørke) og døvheten (som den store stillhet):

Det store mørke - den store stillhet - de kjenner hverandre ei,

men møtes flyktig i måneskinnet... som du og jeg.

(22.03.2009)

Ingen vanlig tur til hovedstaden

Jeg har fått innkalling til Rikshospitalet for utskifting av mitt gamle CI-apparat, eller -prosessor, som det egentlig heter. Dette har jeg ventet på lenge. Det er "en ny generasjon" av MedEl-prosessor med benevnelsen Opus-2. Den skal være lettere å regulere, og lydkvaliteten skal være noe bedre. Det blir altså en spennende tur...

I rulletrappen opp til kontrollen på Flesland er det en som napper meg i jakken. Jeg snur meg. Det er en dame, og ja, jeg drar kjensel på henne. Hun gjør det lettere for meg ved å minne meg om at vi satt rett overfor hverandre under festmiddagen ved døves kulturdager for noen år siden. Hun er CI-operert, men bruker ikke apparatet. Jeg tenker å begynne å skjenne på henne for det, men hun skynder seg å opplyse at hun ikke tåler det, det er noe med irritasjon av huden, eller... Det er forresten en veldig koselig og spesiell dame. Hun har vært i Bergen sammen med sin hørende mann på et jobb-seminar. De bor i Østfold. - Hun blir borte i mengden...

Jeg har tatt med meg en bok på denne turen. Jeg bestemte meg for at denne gangen ville jeg ikke ta med noe faglig, og blant de mange uleste bøkene mine valgte jeg en som jeg hadde kjøpt på loppemarked: Jonas Lie: "Dyre Rein", trykt 1896, det året min mor ble født. Jonas Lie bodde for det meste på Kongsvinger, og bokens hovedperson er ansatt hos sorenskriveren, som også er storbonde og har fem gifteferdige døtre. Boken skildrer livet i dette miljøet for vel hundre år siden, da det var viktig å gifte seg fornuftig. Forfatteren har tydeligvis levd i nær kontakt med det miljøet han skriver om. Mange av skikkene husker jeg selv fra min barndom, så lesingen byr på en del aha-opplevelser.

Hver gang jeg lander på Gardermoen tenker jeg på at det er bare vel en halv times kjøretur til mitt fødested i Sør-Odal, hvor jeg fremdeles har tre søsken. - Flytoget liksom glir gjennom det snødekte landskapet. Når vi kommer inn i byen må jeg som vanlig søke med blikket etter Harald Hårdrådes plass. Like ved der bodde min faster "Maja" med mann og sønn. Da jeg lå på Rikshospitalet sommeren 1945 besøkte hun meg hver eneste dag i over to måneder. Det er pussig å tenke på at hennes sønnesønn i dag har tannlegepraksis i Stavanger, og at min yngste datter giftet seg med en Stavanger-mann hvis familie brukte og bruker nettopp denne tannlegen.

På Oslo S går jeg rett fram og ut gjennom det gamle "Oslo Ø". Der blir jeg stoppet av en mann som smiler, sier "hei" og tar meg i hånden. Han er døv og minner om en uteligger. (Det er mulig at han er godt integrert i et uteligger-miljø. Jeg har sett ham før i dette området.) Når jeg sier at jeg er på vei til sykehuset, blir han alvorlig og lar meg slippe forbi. Kanskje jeg burde tatt meg tid til å snakke med ham og spurt om jeg kunne hjelpe ham med noe...

Oppover Karl Johan og til høyre mot Stortorget. Jeg tenker å mimre litt foran døren til Domkirken, men hele fasaden er tildekket av plastfolie. Kirken, som før het Vår Frelsers kirke, har Bergprekenen ii tekst og bilder (relieff) på inngangsdøren. Der sto jeg en gang, 10 år gammel, sammen med to tanter og leste: Salige er de som.... Gjennom årene som siden har gått, har jeg av og til vendt tilbake til denne kirkedøren. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet... er det som jeg husker best. Det er bare frustrerende å tenke på at vi må vente lenge på rettferdigheten... og saligheten som følger med. Når jeg møter ordet "salig", ser jeg for meg (salig) døveprest Hammer med tegn for "glede-i-himmelen". Det skal stå for overjordisk (himmelsk) glede.

Trikkestoppet utenfor Glasmagasinet viser seg å være flyttet litt lenger opp i gaten, nærmere der Norges Døveforbund har kontor, men neppe derfor. Der tar jeg trikken som har endestasjon Rikshospitalet. Det er mye snø. Oppover Pilestredet er det tett med biler parkert langs fortauet, og det virker som trikken barberer snøkanten. Plutselig kommer jeg til å tenke på at den døve kjendisen Henning Dahl hadde et lite hus i Pilestredet. Er det mulig at huset står? Jeg snur meg mot høyre, og akkurat DER står det lille rødmalte trehuset inneklemt mellom tre høye murhus. Trikken har stoppet på stoppestedet Dalsbergstien.

Jeg overnatter på Gaustad "sykehotell". Neste morgen blir det spennende. I god tid går jeg mot sykehusets hovedinngang. Jeg har fått melding om at det er ordnet med tolk for meg, og nå ser jeg en ung dame "som ser ut som en tolk". Hun går inn like foran meg, og jeg henger meg på. Ja, hun går riktig vei hele tiden, svinger også inn til resepsjonen på ØNH, men så fortsetter hun mor venstre, så jeg tok feil likevel.

Jeg setter meg og venter på å bli innkalt. Det sitter en ung dame der, og plutselig sier hun: "Jeg er tolk. Jeg har sett deg før, i Trondheim, du holdt foredrag der i fjor." - Så begynner vi å prate, og det blir en uventet samtale. Det viser seg at vi begge driver med slekstforskning. Hun har til og med hatt hjelp av "Tore på sporet" for å finne slektninger av sin far. Og hun har vært på elgjakt i min "hjem-kommune" Sør-Odal! - Da blir vi avbrutt av en mann som kommer inn i stor fart. Han henvender seg til tolken og sier at han er blitt forsinket og ber henne hjelpe ham med å forklare dette i resepsjonen. Hun spretter opp, og straks etter forsvinner de to forsinket til en time. Jeg sitter igjen som et levende spørsmålstegn. Var det ikke min tolk?

Litt etter kommer "min mann", og vi klarer oss bra uten tolk. Jeg får ingen forklaring på at det ble bestilt tolk til meg uten mitt vitende, og at jeg fikk bekreftet på at tolken ville stille opp, men likevel ikke gjorde det. Det spiller ingen rolle. Jeg får skiftet CI-prosessoren. Den nye, Opus-2, er mindre, virker mer kompakt, har innebygget telespole, og den er enklere å regulere. Jeg synes den gir bedre, mer naturlig lyd. - Jeg får også treffe en "ny" lege. Han har et etternavn som tyder på at han er polsk. Han kan tydeligvis mer enn 10 tegn, og han snakker veldig tydelig. Vi har ikke problem med å kommunisere. Han undersøker det andre øret mitt, som jeg gjerne vil ha operert. Det kan han ikke love meg. Han sier at øret er OK, men med et dypt hulrom som må renses av lege 2-3 ganger i året. - Og så kan jeg dra hjem... (14.02.2008)

Hitler og du og jeg...

For omtrent tre år siden traff jeg en eldre dame i ferien på Østlandet. Ja, eldre, hm, hun var godt over 75 år, men sprek, blid, og hun forsøkte virkelig å snakke tydelig til meg. Hun hadde både pene tenner og god munn, men jeg klarte likevel ikke å oppfatte hva hun sa. Hun var tydeligvis glad for å treffe meg, og hun ville snakke med meg. Vi traff hverandre hos en niese av meg, og min kjære niese hadde invitert meg for at jeg skulle treffe henne. Så fikk min niese jobb med å "tolke" mellom oss, og både min kone og min søster hjalp til.

Hvem var så denne damen? - Jo, det var en klassekamerat av meg fra den tiden jeg gikk i folkeskolen, på Sander skole. Jeg hadde gått sammen med henne i halvannet år. Men så mistet jeg hørselen, ble skilt fra mine klassekamerater og kom til døveskolen, hvor jeg fikk nye klassekamerater. Jeg ble konfirmert ett år senere enn mine første klassekamerater, og da jeg nå traff Rakel, var det rundt 65 år siden jeg hadde sett henne. Det ble en sterk opplevelse. Vi snakket sammen om de andre i klassen. Jeg spurte om hun hadde bilde fra konfirmasjonen, og det hadde hun. En tid senere fikk jeg i posten kopi av konfirmasjonsbildet. Det var felles bilde av konfirmanter fra flere skoler, men Rakel hadde skrevet hvor jeg kunne finne de rette.

Jeg har altså to "sett" med klassekamerater: En klasse fra min tid som hørende i 1. og 2. klasse, og en klasse fra døveskolen i Oslo, 3.-8. klasse. Begge klassene ble konfirmert under krigen. Klassen min på Sander skole ble konfirmert i Strøm kirke i 1943, uten meg. Klassen min på Skådalen offentlige skole for døve ble konfirmert i Oslo døvekirke i 1944 av døveprest Conrad Bonnevie-Svendsen, som kort etter måtte flykte til Sverige med sin familie. Han hadde en viktig rolle i den såkalte "illegale" virksomhet og hadde fått varsel om at han snart kunne bli arrestert. Det var viktig å få med seg familien, for det var kjent at når en "motstandsmann" klarte å flykte fra tyskerne, kunne familien bli tatt som gisler.

Vi elevene på døveskolen prøvde jo å følge med i hvordan krigen utviklet seg. Det har jeg skrevet om i boken "Vi som ikke hørte flyalarmen". I klassen vår på døveskolen fikk vi en del informasjon av vår lærerinne. Hun ga oss bl.a. forståelsen av at den tyske rikskansleren Adolf Hitler gjorde akkurat som han ville, uten å ta hensyn til andre menneskers meninger. Han skulle tenke for alle. Den tyske befolkning skulle slippe å tenke. Det var nok at én person tenkte. Resten av befolkningen skulle hjerne-vaskes, så de bare applauderte og fulgte den store Førerens ordre. En voldsom propaganda skulle få alle til å tenke likt, og alle skulle bli villige til å ofre livet for Hitler og hans drøm om å herske alene over hele verden.

En tid før konfirmasjonen dro klassen vår på skoletur til Holmestrand. Det var den eneste klasseturen i løpet av min skoletid. Vi dro til døveskolen i Holmestrand, og der overnattet vi. Skolen der hadde det litt bedre med mat enn vår skole. Skolen i Holmestrand hadde både griser og kaniner, og det ble dyrket grønnsaker på skolens område. Elevene plukket ville bær, og de hjalp bøndene med potethøsten, og fikk poteter o.a. som takk for hjelpen. Det kaltes mat-auk.

Det jeg husker best fra turen, var den talen skolens bestyrer holdt til oss konfirmanter. Han snakket om det å bli konfirmert, om å bli voksen. Når dere våkner morgenen etter konfirmasjonen, så tenker dere: Nå er jeg voksen, nå kan jeg gjøre som jeg vil, nå bestemmer jeg selv. Nå kan jeg ligge så lenge jeg vil. Nå kan jeg slutte å pusse tennene. Nå skal jeg spise bare det jeg har lyst på...

Vi satt stille. Gisle Espolin Johnson var en mester til å snakke slik at vi døve kunne forstå ham. Han hadde et utrolig levende ansikt, og han brukte lett oppfattelige tegn til talen. (Lærerne på Skådalen brukte aldri tegn, så vår lærerinne likte nok ikke dette.)

Etter en "kunst-pause" fortsatte bestyreren omtrent slik: Men ingen mennesker kan gjøre akkurat som de selv vil. Mor og far kan ikke alltid bestemme selv hva de skal gjøre. De kan ikke bare gjøre det de har lyst til. Det kan heller ikke lærerne, ikke engang Kongen - og heller ikke HITLER kan alltid gjøre som han vil!

Dette gjorde veldig inntrykk på oss, iallfall på meg. Riktignok var jeg klar over at de voksne ikke bare kan gjøre som de vil. Alle må følge lover og regler, og ta hensyn til hverandre. Men talen var god, og den kom på et psykologisk viktig tidspunkt, for det var klart at flere fantaserte om hvor fritt de skulle leve etter konfirmasjonen. Det var bra å bli minnet også om små ting, som at vi burde fortsette å pusse tennene selv om vi ble voksne og det ble mer frivillig.

I de mange årene som har gått etter konfirmasjonen har jeg av og til tenkt på denne talen, - og på diktatoren Adolf Hitler. Han gikk det jo ille med til slutt. Det hjalp ikke å indoktrinere menneskene slik at alle tenkte likt og fulgte hans ideer uten å protestere. Det måtte gå galt!

Hvor flinke er du og jeg til å lytte til andre? Er vi interesserte i andres meninger, eller er vi bare interessert i å høre på dem som mener det samme som oss? Oppfordrer vi andre til fritt å komme fram med sine meninger, forslag, ideer? Eller er vi små kopier av Adolf Hitler, opptatt av å påvirke andre til å ha samme meninger som vi selv har? Bruker vi vår makt over andre til å få oppfylt våre egne ønsker, uten hensyn til hva som er best for andre og for fellesskapet? Da er vi kanskje ikke så mye annerledes enn Hitler, selv om vi ikke driver en militær krig...

Demokrati er et vakkert ord. Grunnlaget for demokrati er fri menings-brytning mellom personer som har ulike meninger. I Norge er vi så heldige at vi har ytrings-frihet. Men den friheten fungerer dessverre ikke så godt overalt i landet vårt. Noen bestemmer hvem som skal få si sin mening på TV. Noen bestemmer hva vi skal få lese. Redaktører har en papirkurv, som de kan bruke når det kommer innlegg som de ikke liker. Noen får ikke adgang til talerstolene, eller de blir stoppet og fratatt ordet, og noen blir aldri valgt som representanter der viktige saker skal avgjøres. Da er det spørsmål om hvor lenge det kan gå før det går riktig galt.

Deilig er jorden...

Jeg var på to julekonserter før denne julen ble ringt inn. Begge konsertene ble avsluttet med den vakre julesalmen: Deilig er jorden... Dette er visst blitt den mest populære julesalmen vår. Den er kraftfull, varm, alvorlig. Den har en sterk appell: Fred over jorden! Og den åpner altså med: Deilig er jorden...

Bergens Tidende ("Vestlandets stor-avis") hadde på selve julaften en stor artikkel nettopp med denne overskriften, Deilig er jorden... og under var det et stort nærbilde av en gammel kvinne som gråt i fortvilelse over et omkommet barnebarn. Det var etter et voldsomt jordskjelv i Kina.

Kina er veldig langt borte. Vi har ikke slike jordskjelv i Norge. Likevel er det mange som gråter av fortvilelse også her, og som har vanskelig for å være med på å synge om at jorden - vår jordklode - er deilig. Det er kanskje helst de som er vellykkede, de som har vært heldige i livet, som har lyst til å synge med overbevisning og kraft: DEILIG er jorden...

Og fred... Det har vel aldri vært mer ufred i verden enn nå. Likevel synger folk som vanlig i julen: Fred på jord, fryd på jord... Det var sikkert norske soldater i Afghanistan som sang "Glade jul..." med dette verset. Hva tenkte de på, hvis de tenkte over hva de sang? Ble ordene sittende fast i halsen på noen av dem? Nordmenn med militære oppgaver utenfor Norge blir kalt freds-bevarende styrker, men det er ikke fred der, så det uttrykket blir vel noe meningsløst.

Jeg har mottatt så mange gode hilsener i anledning julen. Mange skriver mer enn "God jul og godt nytt år!" Noen gir uttrykk for ønsket eller håpet om et nytt år med fred i verden. Under den tyske okkupasjonen 1940-45 var det sterke ønsker om fred når jule- og nyttårs-ønsker ble utvekslet. De fleste her i landet ønsket fred på den måten at Tyskland skulle kapitulere, men det var også noen tusen nordmenn som ønsket fred ved at Tyskland skulle seire og Norge bli en del av "det stor-tyske riket". - Vi vet hvordan det gikk. Som det heter i en populær sang etter krigen: "Tyskerne tapte og verden fikk fred..." - Men ble det fred, i hele verden? Varig fred? - I dag er det iallfall krig i mange land, og det er ikke så mange land hvor folk virkelig kan leve i fred og trygghet. Vi merker det bl.a. ved at flyktninger fra et stort antall land kommer hit.

Ja, gode julehilsener... Som nygift satte jeg opp en liste over hvem jeg skulle sende julekort til. Den listen er blitt oppdatert mange ganger gjennom årene. Mange har falt bort av naturlige årsaker, etter dødsfall. Mange slektninger. Mange døve venner. En del hørende venner. Nye er kommet til. Noen er de samme fremdeles som da jeg var nygift, men de er etter hvert blitt få. Og nå har mange gått over til å sende sine julehilsener som SMS eller e-post. Det er moderne! - men det føles nok noe mindre personlig.

I mange år, siden 1960, har jeg fått årets første julekort fra Bertel Bønnelykke i Kongens Lyngby, København. Vi ble venner da vi begge var ledere ved Døves nordiske ungdomsleir i Herning det året. Både han og hans kone var døvelærere, hørende. Og senere har det alltid kommet julekort fra dem, aldri senere enn første uke i desember. Først var det fra Ritha og Bertel. Så ble Bertel enkemann. Han var først døvelærer, så ble han døvekonsulent, og til slutt ble han døveprest (uten presteutdannelse). Egentlig het han Bønnelykke-Hansen, men som prest ble han bare Bønnelykke, og intet navn kunne vel passe bedre for en prest! Han var forresten en stor Norges-venn. Ingen kunne synge "Ja, vi elsker..." med større innlevelse enn han. Det var "JA! vi ELSKER!!!..." Det var ved å se på ham at jeg ble riktig klar over hvor fin og sterk vår nasjonalsang er.

I år gikk både første og annen uke i desember uten julehilsen fra Bønnelykke. Min kone og jeg snakket om det. Vi mente at han enten måtte være blitt senil eller avgått ved døden. Vi ventet at julebrevet vårt skulle komme i retur med en påskrift. Men på selve julekvelden kom brev med hans kjente håndskrift. Brevet begynte med "Kære gode venner" og sluttet med "De kærligste hilsener" fra den 84 år gamle københavneren. Og så ble det en normal jul.

Men nyhetene på TV i julen har absolutt ikke gitt assosiasjoner om "fred på jord, fryd på jord" eller gitt seerne lyst til å synge "DEILIG er jorden". Min kone sier det slik: "Det er ikke jorden det er noe galt med, men menneskene." Det kan se ut som om det er lettere å forandre jorden til det verre, enn å forandre menneskene til det bedre. Men håpet må vi ikke miste. Kanskje vi ved neste årsskifte vil ha grunn til å se lysere på framtiden. Kanskje vi i løpet av 2009 vil oppnå en global forbedring. Vi må iallfall ikke miste håpet, for det er det verste som kan skje.

"Mann, vær deg selv..."

Hvis du har lest Ibsens "Peer Gynt", så husker du kanskje at Peer blir lokket inn i Dovregubbens hall, og at han kommer i en vanskelig situasjon der, som han prøver å redde seg ut av. Han får noen spørsmål som han må svare på. Et spørsmål Dovregubben stiller ham er: "Hva er forskjellen mellom troll og mann?" - Peer har ikke noe godt svar. Han tenker også på å innynde seg hos trollene, så han sier: "Det er ingen forskjell, såvidt jeg ser...". Den klokere Dovregubben gir da selv "det riktige" svaret:
Der ute, under det skinnende hvelv, mellom menn det heter: "Mann, vær deg selv!" - Her inne hos oss, mellom trollenes flokk, det heter: "Troll, vær deg selv - nok!"

Dette er altså Dovregubbens "definisjon". Mellom oss mennesker skal det være riktig og skikk og bruk at vi er oss selv. Vi skal være ekte. Vi skal ikke lure hverandre ved å framstille oss som noe annet enn hva vi er. Vi skal ikke "spille". Motsetningen til oss er trollene. De står fritt til å gjøre som det passer dem selv i enhver situasjon. De behøver ikke ta hensyn til andre enn seg selv. De er jo bare troll, og de blir aldri noe annet enn troll. De kan jukse, lure hverandre, late som. De har ingen hemninger.

Men er vi oss selv? Hvor langt er vi oss selv? Tør vi være oss selv? Vil vi være oss selv? Synes vi at vi er så OK, at det går an å vise oss fram overfor andre akkurat slik vi er? Eller har vi tilpasset oss så mye til andre at vi er blitt "kunstige", kanskje for å oppnå fordeler. Lurer vi hverandre fordi vi kan tjene på det? Hvor mye blir det igjen av ektheten vår til slutt?

Noen kan sikkert gjennomskue oss hvis vi "seiler under falskt flagg". Der ligger et stort risikomoment. Det hender at folk som har kjent en person lenge, kan si: "Han er ikke seg selv lenger!" Det skaper bekymring. En annen kommentar kan være: "Han trenger å finne tilbake til seg selv!" (Kanskje han bør gå til psykolog eller psykiater?)

Er du en av dem som en god venn har oppfordret til å være deg selv? - Jeg synes det er vondt, og dumt, at så mange mennesker ikke vil være seg selv. De later som om de er noe annet enn hva de virkelig er. For eksempel er det ganske mange som "spiller døve". De må liksom vise hvor flinke de er med tegnspråk, flinkere enn de døve selv. Blant disse "skuespillerne" er det både normalt-hørende, tunghørte og døvblitte. De snakker "døvt", ofte bare ved å bruke en annen (og nokså tilfeldig) syntaks sammen med geberder fra tegnspråket. Det kan se ut som om de tror at bare de roter med norske ord, så snakker de "som døve". De bruker ikke sitt morsmål sammen med døve, for de vil vise hvor flinke de er til å mestre et annet språk. Stort sett blir det til at de knoter. Det blir en blanding av dårlig norsk og dårlig tegnspråk. De skjønner ikke at de egentlig misbruker begge språkene og forsøpler språkmiljøet. Men vanligvis er døve snille og sier at de er flinke. Kritikk fra døves side holdes internt og kommer ikke fram til rette vedkommende. Dette har utartet de senere årene. Jeg må si at jeg trives dårlig i slikt selskap.

Det er merkelig at så mange mennesker ikke vil være seg selv når de kommer ut blant folk. Mange med norsk som morsmål og som vet at norsk også er mitt morsmål kommer og snakker til meg på et slags "døvespråk". Det blir jo bare dumt. Det naturlige er at personer som behersker norsk og har tilegnet seg et godt forråd med tegn, snakker sammen på norsk, med tegn-støtte (TSS, eller NMT, som det også kalles: Norsk med tegnstøtte). Hvorfor gjør de det ikke? Også så godt som alle døve tegnspråkbrukere forstår slik kommunikasjkonsmetode, og bedre enn om man knoter på et "døvespråk". Så hvorfor gå og spille noe annet enn det man er, noe som egentlig gjør det vanskeligere for begge parter? Av og til kan det se ut som om disse menneskene er personlighets-spaltet, schizofrene, eller iallfall på grensen til å bli det.

Peer Gynt var stadig opptatt av at han skulle være seg selv, på godt og vondt. Han tenkte til og med ut en gravskrift, en tekst han ville ha på sin grav: "Her hviler Peer Gynt under stjernenes hvelv, han var så helt (og forbannet) seg selv!"

Det "(og forbannet)" høres jo litt tvilsomt ut, men Peer var vel litt annerledes enn oss... Jeg husker en gang for mange år siden. Jeg hadde hatt en krangel med konsulenten for døvblinde, Ragnhild Hjelmtvedt Osmundsen. Etter at vi hadde roet oss litt, beklaget jeg at jeg hadde vært hissig, og jeg spurte:

- Synes du at jeg bør jobbe med å forandre meg, så det blir lettere å diskutere med meg?

- Nei, du må for all del fortsette å være deg selv, slik du er! - svarte hun.

Ragnhild, som senere har bygget opp og vært en dyktig leder for Rådgivningskontoret for hørselshemmede i Oslo, har i alle år vært en klok og god venn, selv om vi ikke har hatt så mye kontakt. Jeg har i alle mine voksne år vært så heldig å ha gode og kloke venner, som jeg har hatt - og har - full tillit til, mennesker som kan være seg selv overfor meg, og som jeg trygt kan være meg selv overfor. Det er mye av årsaken til at jeg kan si at jeg har det bra

Ensomhet er ikke lengsel etter selskap, - det er lengsel etter beslektede sjeler.

Marilyn French.

Det sies at ”alle nordmenn går omkring med en dikter i magen”. Svært mange prøver seg også,
og mislykkes. Det er ikke mange som kommer så langt at de kan ”leve av sin penn”.Jeg har skrevet sanger til ulike anledninger, men det er ikke noe å skryte av. Som ung skrev jeg også noen prologer, hvorav noen har stått på trykk i Døves Tidsskrift. Når jeg ser på dem i dag,
blir jeg litt flau. Jeg skulle ønske at jeg hadde vært mer selvkritisk da jeg var ung.

En av våre kjente diktere har sagt:
Å dikte, det er å holde
dommedag over seg selv.

Det kan jeg forstå i dag. Hvis jeg skal bli bedømt etter sanger og prologer som jeg skrev i min ungdom, vil det bli pinlig for meg. Det beste man kan si, er at jeg var en brukbar rim-smed.
I de siste 40 årene har jeg heldigvis sagt konsekvent nei til å ”dikte”.

I sommer falt jeg likevel for fristelsen til å delta i en limerick- konkurranse i lokalavisen ”Glåmdalen”, som dekker distriktet hvor jeg har mine røtter, i Sør-Hedmark, nær grensen til Akershus.
Det var noen krav som måtte oppfylles i tillegg til de spesielle limerick-reglene. Innholdet måtte være knyttet til distriktet, med stedsnavn, og gjerne noe dialekt, og selvfølgelig måtte det være
et litt artig poeng. Jeg sendte inn tre bidrag, men ingen av dem ble trykt i avisen. Deltakelsen var overveldende, og minst hundre bidrag ble trykt, men ingen av mine, til tross for at jeg syntes de var ganske gode og oppfylte kravene. Jeg la imidlertid merke til at redaksjonen hadde en forkjærlighet for vulgære/sex-pregede bidrag. Det ene bidrager mitt ble kanskje forkastet fordi det inneholdt noen spark til redaktøren i forbindelse med en politisk sak. Et annet hadde et noe diffust poeng, som redaksjonen kanskje ikke oppfattet. Men det tredje synes jeg burde fått plass:

Ein magasjuk Nes-bu fækk drøfta
med følk på kafeen på Kløfta
om det var noe do
langsmed riksvæg to,
mæn på hemvægen gjord'n i grøfta!

Det var såpass ”ufint” at det burde få folk til å glise, men det kom ikke på trykk. Kanskje var det fordi jeg er bosatt utenfor distriktet. Det er en svært typisk lokalavis. Det er også mulig at det var for dårlig sammenlignet med de andre bidragene…

Jeg får bare akseptere at jeg er en mislykket dikter, og holde meg til det jeg kan best, slik som i visen om Ola Gill, han som hadde et eget håndlag med sild og klarte seg veldig bra så lenge han drev med å selge sild. Men så fikk han store tanker om seg selv. Når det gikk så bra med sildesalg, så tenkte han at det ville gå like godt for ham i alle geskjefter. Han prøvde seg med mye annet, og mislyktes med alt. Og slik er det vel med mange av oss som ikke finner seg til rette i arbeidslivet, at:

noen vil ikke hva de kan
og kan ikke hva de vil

Mot min vilje blir jeg sittende ved siden av en ung dame ved en middag på det flotte Døvesenteret
på Dvergsnestangen utenfor Kristiansand. Jeg har bedt henne bytte plass, slik at jeg kan få min ” gamlekjæreste” på den plassen, men damen er sta. Hun vil sitte ved siden av meg, og jeg må gi meg. Egentlig bør jeg jo være smigret. Selvfølgelig liker jeg å sitte ved siden av en ung dame.

- Du og jeg har mange felles interesser, sier den unge damen. - Hun mener altså at hun kjenner
meg godt. - En av våre felles interesser er historie, sier hun, og hun forteller som eksempel at hun kjøpte min siste bok dagen før, like før festen, og så leste hun halve boken om natten, etter jubileumsfesten. Hun hadde lagt seg sent etter midnatt, og hadde tenkt å bare se på et par sider, men så leste hun altså halve boken, nesten 100 sider, hele historien om Christianssands Døvstummeinstitut, før hun sovnet!
Det høres utrolig. En ung døv dame med så voldsom leselyst at en historiebok kan holde henne våken flere timer utover natten, etter en fest… Jeg har aldri hørt maken.

- Og så har vi språk som felles interesse, fortsetter damen, og vi begynner å diskutere betydningen av at døve barn tilegner seg et godt norsk språk. Det er noe av det vanskeligste for våre lærere,
og det de oftest mislykkes med. Hun arbeider med døve/tunghørte småbarn i Kristiansand, så hun har innflytelse på barnas språkutvikling og språkforståelse. Det siste blir et langt diskusjonsemne.
Vi er enige om at det i slik sammenheng er viktig å bruke riktige tegn til ordene. Lenge blir vi sittende og diskutere ordet synd, og tegn for det. Hun har klar forståelse for de ulike betydningene av ordet og dermed behovet for ulike tegn for at barna skal få den rette forståelsen.
Jeg blir imponert. Hun har tydeligvis fått sitt gode språkgrunnlag som integrert i hjembyen, i ”hørselsklasse”, ikke på døveskole. (Men hun har gått to år på døveskole, fordi hørselsklassen manglet ungdomstrinn.)

Ja, synd og synd… Den gangen jeg var leder for tegnspråkutvalget i Norges Døveforbund var
jeg bl.a. med på et nordisk døveprestmøte i Jyväskylä i Finland, hvor jeg holdt foredrag om
”kirke-tegn”. Tegnspråkutvalget var svært opptatt av menings-bærende tegn, ikke minst i kirken,
for at gudstjenesten kunne bli godt forståelig for en menighet som ikke er så sterk i norsk.
Det var ikke tegnspråk vi ønsket i kirken, men gode tegn til ordene. Døveprestene skulle bidra til
å videreføre døveskolenes arbeid med å styrke de døve i det norske språket, noe som er så viktig for at døve skal bli trygge og mest mulig selvstendige i vårt samfunn.
– Ulike tegn for synd var ett av eksemplene jeg tok opp etter å ha diskutert det i tegnspråkutvalget.

Daværende hovedprest Dueland syntes emnet kirke-tegn var så viktig at han fikk ordnet med et heldags møte mellom tegnspråkutvalget og de norske døveprestene, i Oslo. Der var igjen synd et diskusjons-emne. To av prestene, Wetlesen og Skollerud, brukte som tegn: klohånd som river
fra hjertet mot midten av brystet. Det var altså i betydningen ”synd mot Gud”.
De plasserte dermed synden i hjertet, som noe som river oss i hjertet (eller som iallfall bør gjøre det). Et sterkt, symbolsk tegn!

– De andre prestene brukte samme tegn som for ”slem” og ”fy”, og plasserte altså synden på pekefingrene: Høyre pekefinger som slår ned/utover venstre pekefinger – et temmelig meningsløst, intetsigende tegn. – Hele prestekollegiet enedes om at tegnet som tegnspråkutvalget støttet, tegnet for å rive i hjertet, skulle brukes av alle, for synd mot Gud er noe langt mer enn ”slem” og ”fy”. – Dessverre har man i dag igjen redusert synds-begrepet til det konvensjonelle ”fy” på tegnspråket.
En kan si at det ufarliggjør det å synde (mot Gud).

Jeg har fundert over at det akkurat var Wetlesen og Skollerud som hadde de gode, meningsbærende tegnene. De to hadde døve foreldre! Kanskje opplevelsen av å ha vokst opp med døve foreldre og i nær kontakt med døvemiljøet hadde skapt spesiell forståelse hos dem for viktigheten av å bruke gode, ”logiske” tegn til ordene. I miljøet brukes det jo så mange meningsløse, forvirrende tegn,
som skyldes dårlig språkforståelse og liten respekt for det fundamentale i tegnspråket. I dag har vi dessverre ikke slike typer som Wetlesen og Skollerud, eller forbundssekretær Breiteig i Norges Døveforbund, som også var sønn av døve foreldre. Vi mangler sterke personligheter som kan være gode forbilder.

Den unge døve damen ved min side i Kristiansand har en gledelig god forståelse for å bruke gode tegn. Vi diskuterer ulike betydninger av ordet synd. Om det å synes synd på. Der passer det med
et tegn for ”stakkars”. Når vi snakker om noe leit som har hendt og sier at ” det var synd”, så kan det passe med tegn for ”tåre” (sørgelig). Det samme kan vi bruke, men med et helt annet ansiktsuttrykk, når vi sier ” så synd” på fleip.

Det er dessverre sjelden å finne slik språkforståelse (og tegnforståelse) i miljøet vårt som hos
denne unge Kristiansand-damen. Hun kan så absolutt være med på å heve nivået.

Men så sier hun: - Jeg er ikke så mye sammen med andre døve…
Så synd! tenker jeg, for da bidrar hun jo likevel ikke så mye til å heve nivået… Men ville hun sitte ved siden av meg for å diskutere med en meningsfelle , som det kanskje ikke er så mange av???

Jeg skal til styremøte i Venneforeningen for døvemuseet i Trondheim. Litt tidlig opp denne morgenen. Jeg tar på meg CI-apparatet når jeg skal lage frokost. Da hører jeg en ringelyd. Hva er det? Det er ikke innbrudds-alarmen, ikke dørklokken, ikke telefonen, ikke røykvarsleren, - eller er det den? Det er en intens ringelyd. Jeg går litt rundt, lyden blir sterkere ved soverommet, og DER er det. Jeg har ikke slått av vekkeklokken ordentlig! – Egentlig visste jeg ikke at den har lyd. Jeg trodde at det bare var virbratoren under puten som virket. Jeg har jo ikke CI på meg om natten…

Stresskofferten må jeg ha med. Den står klar ved utgangsdøren. Men plutselig tenker jeg: Har jeg noe der som min kone trenger hvis flyet styrter? Og så tar jeg ut en mappe med viktige personlige papirer og legger den fra meg. Det pleier jeg aldri å gjøre, men i dag gjør jeg det.

På flyet får jeg en blid dame ved siden av meg, og hun begynner å snakke. Jeg skynder meg å si at ”Unnskyld, jeg hører ikke…” og så får jeg fred. Et øyeblikk etter angrer jeg. Hvorfor ikke prøve å snakke litt med henne? - Men jeg velger å lese avisen.

I Trondheim er det møkkavær. Jeg går av flybussen i høyde med Waisenhuset, den gamle trebygningen som jeg er så glad i, der Andreas Chr. Møller underviste de første døve norske elevene. Og det er kort vei til Rødbygget med spøkelser og døvemuseum. Der er det fullt av døve på lørdags-kafé. I garderoben er det noen tolkestudenter som ikke kan lese. De bruker herretoalettet, så jeg må gjøre dem oppmerksom på at det står DAMER på døren ved siden av. Jeg sier: ”Dere burde lære å lese før dere begynner på tolkeutdanningen!” – Men de oppfatter visst ikke poenget, for en av dem svarer meg: ”Jeg har gått bare et halvt år på tolkestudiet.”

Så er det møte oppe i 2. etasje. Jeg ser at den unge damen på min høyre side har noe bak øret. ”Hva har du bak øret?” spør jeg. Og så viser det seg at hun har CI, som meg, men siste modell. Randi har hatt CI i to år, men hun står ikke på listen over CI-brukere på cipaa.net…

Ett av temaene vi diskuterer er om vi skal ha noe kulturprogram i forbindelse med årsmøtet i april. Det blir nevnt skuespillet som Trondheim viste ved kulturdagene i Bodø, om spøkelsene i Rødbygget. Jeg sier: ”Jeg så det, men jeg må innrømme at jeg forsto nesten ingenting.”

Når møtet er hevet, stikker jeg av for å være sikker på å nå flybussen. De andre blir sittende.
Med stresskofferten i hånden begynner jeg å lete etter utgangsdøren, men finner den ikke.
Jeg prøver noen dører, men de er låst. En dør går opp, og for at den ikke skal smekke igjen mens jeg leter etter en annen utgang, setter jeg kofferten innenfor, slik at døren står på gløtt.
Så går jeg tilbake, og endelig finner jeg utgangsdøren. Så går jeg for å hente kofferten, men den er borte. Jeg leter og leter. Jeg tilkaller de andre. De hjelper meg å lete, men kofferten er og blir forsvunnet. Jeg må gi opp og skynde meg til flybussen.

På Værnes forklarer jeg at jeg har mistet flybilletten, men fordi jeg har kjøpt med visakortet på nettet, er det ikke noe problem. Jeg reiser på visakortet. Heldigvis hadde jeg ikke nøklene i kofferten. Men jeg er i elendig humør når jeg kommer hjem uten mitt trofaste reisefølge, stresskofferten. Jeg har flere viktige ting i den, til og med kodebrikken til nettbanken!

Om kvelden sender jeg e-post til Hanna, Heidi og Odd Morten. Jeg ber dem være så snille å gå i Rødbygget mandag morgen og spørre alle som jobber der. Kofferten min er svart, og den har en stor logo for Norsk Sykepleierforbund på siden…

Mandag formiddag får jeg en SMS fra Hanna. Kofferten er funnet. Den sto i dørsprekken akkurat der hvor jeg hadde satt den! Men lørdag hadde jeg og fem personer gått fram og tilbake flere ganger samme sted uten å finne den.

Nå er det helt sikkert at det er spøkelser i Rødbygget!!!

Av og til tenker jeg at jeg har lyst til å skrive en trilogi, altså tre bøker, en bok for hvert av mine tre liv: 1. Mitt liv som hørende. 2. Mitt liv som døv. 3. Mitt liv som CI-bruker. Jeg har egentlig begynt på den første boken, og den tredje boken er på en måte nesten ferdig, med de mange kapitlene jeg har skrevet som min CI-historie, og som mange har lest. Jeg har fått mange oppfordringer om å utgi den i bokform, men det blir neppe noe av.

I går (når jeg skriver dette, var det i går) var jeg i fødselsdagsselskap hos en niese. Der var også Rakel, som jeg gikk i klasse med på folkeskolen før krigen, altså den gangen jeg var en normal, hørende gutt. Det ble en hjertelig klem, og hun forsøkte å snakke tydelig til meg. Hun hadde pene tenner også, men jeg oppfattet ingen ting av hva hun sa. Jeg måtte ha hjelp. Min kone, min søster og min niese hjalp til. Vi mimret om klassekameratene våre fra 1. og 2. klasse på Sander skole, den gangen jeg altså var en hørende bondegutt og Rakel var ei blid jente som jeg husker best fordi hun var skjeløyd. Kanskje hun ble ertet for det. (Ordet mobbing var ikke oppfunnet.)

Hvem lever og hvem er døde av våre klassekamerater fra før krigen? - Det merkelige er at jeg som er døv og bor i Bergen vet mye mer om hvordan det har gått med våre (hørende) klassekamerater enn Rakel som bor i nabokommunen og som burde hatt mye lettere for å følge med. Jeg gikk bare halvannet år sammen med dem før jeg ble døv og måtte flytte over til døveskolen. Rakel ble konfirmert sammen med dem, mens jeg ble konfirmert ett år senere (i Oslo) fordi døveskolen var 8-årig, folkeskolen 7-årig.
- Å, er Ingeborg død? - Rakel er overrasket. Og Arne, Oddveig og Kåre! – Annie, Oskar og Marit lever helt sikkert, sier jeg. Andre er jeg usikker på. Men det er så rart at jeg vet mye mer enn henne om disse hørende som ble konfirmert sammen med henne.

Jeg gikk til skolen sammen med tvilling-jentene på nabogården. På skolen delte jeg pult med Oskar, som liksom ble min beste kamerat. Han ble gift med den ene av tvillingene, og nå er han enkemann.
Ja, så gikk det slik at jeg også traff Oskar denne sommeren, og den gjenlevende tvillingen, Marit, i en begravelse. Det var Marits bror og Oskars svoger, min tremenning Bjarne som var død og ble begravet på Vestre gravlund i Oslo. Jeg var så heldig å få tolk, så jeg fikk snakket med mange slektninger i begravelsen.

Det var artig å treffe dem. Marit var den første jenta jeg kysset! Da var jeg 9 år og hun 8, og det skjedde spontant og ”i full offentlighet” på gårdsplassen hjemme. Min far så det, og da ble jeg flau. Jeg husker det godt, men Marit husker det vel ikke. Jeg lekte mye sammen med tvillingene den gangen. De var så like. Noen mente at jeg var den eneste som kunne se forskjell på dem. Men da jeg mistet hørselen og kom på døveskolen, mistet jeg kontakten med dem. Det ble ingen ”oppfølging” av mitt første kyss… Marit er gift for annen gang. - Og Oskar, han var min nærmeste kamerat. Da jeg kom hjem etter et langt sykehusopphold og var blitt døv, kom han på besøk. Men vi kunne ikke snakke sammen, så etter en liten stund syklet han sin vei, og han kom aldri igjen. Nå er han enkemann og går med stokk. Jeg snakker litt med ham gjennom tolken. Oskar har en sønn som er blitt en stor finansmann i Geneve, omtalt på førstesiden i Dagens Næringsliv minst en gang.
– Så underlig at denne tremenningen min skulle dø akkurat på et tidspunkt som førte til at jeg traff to gamle klassekamerater fra ”mitt første liv”!

I dag har min kone og jeg vært på spasertur. På veien traff vi et annet par som gikk spasertur motsatt vei, Oddvar og hans kone. Oddvar var med i en liten gjeng gutter, som også jeg var med i når jeg var hjemme på ferie i skoletiden. Vi spilte fotball sammen og gikk en del på skiturer, men jeg prøvde aldri å snakke med ham. Det var for vanskelig. - Oddvar har senere drevet stort med potetdyrking og levert til Maarud, til potetgull.

Vi stopper i et lite veikryss. Her var det i min barndom en liten slette, hvor tatere pleide å slå opp telt og overnatte. Jeg husker ei lita taterjente som gikk omkring på gårdene og tigget penger. Det vil si: Hun sang, og så ville hun ha betaling for sangen. Det var en liten, enkel sang:

Å gifte seg er til inga nytte,
å komme bort i ei fattig hytte,
der det er filler og tomme fat
og onga skriker og vil ha mat,
og onga skriker og vil ha mat.

Merkelig at jeg husker den taterjentas sang etter over 70 år. - Mor ga henne 10 øre. Hun kunne få mye sukkertøy for de pengene i butikken – hos landhandleren, men det var sikkert faren som hadde sendt henne ut for å ”tjene” penger.

Vi får flere og flere ”dager” som skal feires eller markeres. I år fikk jeg program for ”Logopediens dag”, som skulle markeres på Statped Vest i Bergen to dager før den internasjonale kvinnedagen. Det var et program som appellerte til min nysgjerrighet. Jeg avtalte at jeg skulle ha en stand der,
og jeg bestilte NMT-tolk for å kunne følge to av foredragene.

Det er altså Statped Vests avdeling for logopedi som står for arrangementet på kurssenteret på Paradis (Eikelund kompetansesenter). I det største kursrommet finner jeg et bord som er merket Bergen Døvesenter. Det er greit, for jeg har med meg brosjyrer med informasjon om senteret, men jeg har også mye annet, så jeg får et ekstra bord. Siri Grieg, mangeårig logoped på Hunstad skole, er full av godvilje, og det er hun som styrer det meste her.

Det er mange utstillere. Min er veldig blandet. Jeg presenterer Norsk Døvehistorisk Selskap,
CI-utvalget og likemanns-virksomheten i HLF, ”Startpakken” for CI-opererte, som er produsert på Briskeby, Barnas tegn-ordbok med Sigrid Holms festlige illustrasjoner, og det er anledning til å
kjøpe ”krigs-boken” min. På min høyre side er det en dame med stand om stamming.
På min venstre side har jeg Cochleaklubben, den landsomfattende foreningen av foreldre til CI-opererte barn, og bortenfor ham sitter min kompis i CI-utvalget Otto Øksnes med materiell for Bergen Hørselslag.

- Vet du om noen døve som stammer? – spør jeg damen på min høyre side.
- Nei. - Hun rister ettertenksomt på hodet.
- Men døve kan jo stamme på tegnspråket, sier jeg. Og jeg demonstrerer med noen stakkato tegn. Hun ser overrasket på meg, og når Siri akkurat kommer forbi, tar damen opp dette temaet med henne. Siri mener at jo, det er mulig.

Jeg tenker tilbake på en gang døveprosten holdt gudstjeneste i Bergen. Det må ha vært i julen,
for han sang den julesangen hvor et vers begynner slik:

Engler små, som på Guds bud
synger julen inn og ut,
synger søtt hvor vi kun stammer…
og til ”stammer” brukte han tegn som om fingrene floket seg sammen. Det skulle altså være å stamme på døves måte, eller på denne måten ville døveprosten få de uvitende i menigheten til å forstå hva det er å stamme. – Jaja, det er ikke akkurat min stil…

Så tar jeg kontakt med mannen på min venstre side, som viser seg å være selve lederen i Cochleaklubben. Vi har så vidt vært i kontakt på e-post. Han forteller at han har lest min CI-historie på nettet. Det går litt tregt å snakke med ham, for han kan bare 5-10 tegn. Han har en 5 år gammel sønn med CI. De bruker ikke tegnspråk og heller ikke NMT (norsk med tegnstøtte). Gutten går i normal barnehage/førskole på hjemstedet. Det går fint!

- Men når han skal begynne på skolen, hva da?
- Han skal gå i hjemmeskolen, Smørås skole, som ligger bare 200 m fra der vi bor.

Mannen virker så trygg på at det skal gå bra med sønnen at jeg bare ønsker ham lykke til.
Jeg er jo selv ivrig tilhenger av at CI-barn skal få norsk som morsmål, og det får de ikke i en såkalt to-språklig skole basert på tegnspråk-filosofi.

Siri holder foredrag om Auditory Verbal Therapy. Et talebasert veiledningsprogram for foreldre til små barn med CI (AVT). Noen av prinsippene er å hjelpe barnet til å bruke hørselen som den primære sansen for å utvikle talespråk uten fokus på tegnspråk eller munnavlesning. Lytting og talespråk skal være en naturlig del av barnets liv. Hjelpe barnet til å kunne justere egen tale ved bruk av hørselen. Osv. Det blir også vist videoopptak av treningssituasjon.
– Dette er det mest gledelige foredraget jeg har hørt på lenge. Nå har kanskje kompetansesentrene våre endelig forstått hvilke muligheter CI gir og har tatt konsekvensen av det.
Med AVT går våre barn en lysere framtid i møte, der de kan komme til å fungere slik det er naturlig for norske nordmenn i Norge, føle seg skikkelig hjemme i det norske språket og i den norske kulturen, likeverdige med hørende!

Det er vel typisk at jeg er den eneste døve som viser interesse for dette arrangementet. Døve vil jo dessverre bare høre om tegnspråk og døvekultur. Jeg ser heller ingen lærere fra Hunstad skole, ingen fra døvekirken, ingen fra styret i Bergen Døvesenter, ingen fra Døves Media. - Det er vel ikke dette folk vil se og høre…

Jeg har hatt en ”stress-drøm” – igjen, og så ble jeg liggende våken og tenke på en av mine gamle venner, en prest som jeg hadde nært samarbeid med i 2-3 år før han flyttet langt bort. Denne presten var ikke med i drømmen. Det var heller ikke noen annen prest med. Når jeg begynte å tenke på ham, var det fordi det var han som gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde typiske stress-drømmer, det vil si drømmer som er typiske for mennesker som lever under stress.

Mine stress-drømmer handler som regel om at jeg er på viktige kongresser, landsmøter eller kurs, og så kommer jeg for sent til møter og måltider, glemmer hvor jeg bor på hotellet, tar en tur i byen og finner ikke veien tilbake, husker ikke navnet på hotellet, har glemt å ta med penger, sjekker for sent ut av hotellet, bagasjen min er borte, bilen min er stjålet, eller jeg kommer for sent til fly eller tog som jeg skal reise hjem med. Med små variasjoner er dette et mønster i mange av mine drømmer. Det virker helt meningsløst, for slike ting har aldri hendt meg i virkeligheten!

- Typiske stress-drømmer! sa min venn presten.

Jeg glemte fort drømmen, men ble isteden liggende og tenke på presten. Han ble aldri den døvepresten som han hadde tenkt å bli. Han hadde problemer med å lære seg et godt nok fungerende tegnspråk. Det var få døve som kunne forstå ham når han sto på prekestolen, og da hjalp det ikke at han hadde andre gode egenskaper, at han var en god sjelesørger, at han alltid hadde tid for dem som trengte ham, at han var en varm personlighet som man fort fikk tillit til. Kommunikasjonen gikk som regel bra når man hadde tid. Men dette var ikke nok. Han fikk etter hvert klare signaler om å søke seg et annet embete, og det gjorde han, for han forsto at han var uønsket. Jeg syntes det var litt pinlig å høre de pene ordene han fikk med seg ved avskjeden fra personer som hadde medvirket til hans avskjed.

Det var ikke bare jeg som mistet en god venn.

Det er en ubarmhjertig verden vi lever i…

Når vi har to interesseorganisasjoner som begge hevder at de har som formål å ivareta de hørsels-hemmedes (døves og tunghørtes) interesser, men som samtidig har forskjellig oppfatning av hva som er viktig, er det naturligvis vanskelig å unngå konflikter.
Norges Døveforbund (NDF) og det som i dag heter Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) har fundamentalt ulikt syn på det å være hørselshemmet. Innen døveorganisasjonen er HLF mest blitt sett på som en fiende, særlig på grunn av HLFs syn på tegnspråk. HLF har for eksempel hevdet at tegnspråk hindrer utvikling av abstrakt tenkning. Som redaktør for NDFs tidsskrift i over 35 år var det min jobb å tilbakevise slike påstander, ikke bare i bladet, men også i pressen.

I en rekke innlegg, spesielt i Aftenposten og Bergens Tidende, angrep jeg koryfeene i HLF. Både organisasjonens president, professor dr. med. Terje Gundersen, generalsekretær og rektor Hild Ingemann Knutzen og flere fikk ”så hatten passet”. Jeg korsfestet dem med min penn, til jubel og applaus fra min egen organisasjon. Jeg mente naturligvis at de som tenkte annerledes enn oss, måtte være noen duster.

Som pensjonist er jeg kommet inn i et friere forhold til organisasjonene. Jeg har på nært hold fulgt med i deres felles tiltak for døvblitte – Døvblittes Fellesforum – vært med på kurs o.a. og der fått mange nye bekjentskaper, har vært invitert som foredragsholder både i HLF-lag og på Briskeby kompetansesenter, som HLF står bak. Mitt bekjentskap med HLF-personer og utvidet kjennskap til organisasjonen har etter hvert fått fiendebildet til å blekne.

En ny situasjon oppsto etter at jeg ble CI-operert og fant ut at det var behov for en organisasjon til å ivareta de voksne CI-brukernes interesser. Her begynte vi arbeidet rent privat, med egen hjemmeside på nettet ( www.cipaa.net ) og en e-postgruppe, mens gruppen søkte etter tilhørighet. Vi fikk opprettet et interimsstyre, som i et par år arbeidet på grunnlag av målsettinger fra to likemannsseminarer. Men utviklingen har ført oss inn i armene på HLF, som har tatt opp viktige CI-saker overfor myndighetene, og som nå også har gitt oss plass til representanter i sine hovedutvalg.

Interimsstyrets kontakt med organisasjonene viste det skuffende at verken NDF eller HLF ønsket å opprette CI-utvalg i sine organisasjoner. HLF bestemte seg imidlertid for å vurdere saken på nytt, og våren 2007 vedtok forbundets hovedstyre å opprette et ad hoc-utvalg for voksne CI-brukere. Interimsstyret ble innkalt til møte hos HLF.

Så kom vi i interimsstyret til et godt forberedt møte i ”fiende-land”, altså på HLFs hovedkontor i Oslo, hvor vi ble hjertelig mottatt. Da vi reiste hjem igjen samme dag, 27. april 2007, var jeg blitt leder for ovennevnte HLF-utvalg, som skal ha en funksjonstid fram til HLFs landsmøte 2009. Jeg hadde da for lengst meldt meg inn i HLF, den organisasjonen som jeg hadde ført krig mot i nesten alle mine voksne år, og der føler jeg meg i dag riktig bekvem.

Når dette skrives, har utvalget bestått i et år, og det har denne sammensetningen:

Thorbjørn Johan Sander, leder, Paradis

Berit Gallefoss Denstad, nestleder, Lillehammer

Sigrun Anita Ekerhovd, Straume

Kjetil Høgestøl, Bergen

Inger Anita Herheim, Voss

Otto Øksnes, Fyllingsdalen

Det heter at Herrens veier er uransakelige. Det er nok også mine veier…

En dag er jeg i Trondheim for å holde foredrag. Daglig leder i døveforeningen har bestilt hotell for meg, og jeg har sagt ja-takk til å bli hentet. Etter innsjekkingen setter jeg meg i god tid ved vinduet i resepsjonen, så jeg lett kan se den som kommer. Men tiden går. Til slutt stiller jeg meg utenfor, så jeg kan komme raskt inn i bilen, når den kommer. Men ingen kommer.

Jeg tar fram mobilen for å se om det er noen beskjed til meg. Mobilen er slått av!!!
– Ja jeg slo den av på flyet og har glemt å slå den på igjen. - Når jeg nå slår den på, er det en beskjed som ble sendt for en halv time siden om at jeg kunne få sitte på med sekretæren fra Rødbygget rett over gaten ”om 10 minutter”. - Slik går det når vi har mobil og glemmer å slå den på!

Jeg svarer og beklager. Hun er snill og kommer tilbake og henter meg. Vi prater litt i bilen, men det blir en liten misforståelse, og hun unnskylder seg:
- Jeg er ikke så flink med tegn, - sier hun.
- Det er bare bra, - sier jeg – vi døve har ikke vondt av å anstrenge oss litt. Vi bør ikke bli for bortskjemte.

Det er nok nytt for henne at en døv ikke har noe imot å anstrenge seg i kommunikasjon med hørende. Min holdning er jo at vi må møte hverandre på halvveien, ikke stille ensidige krav til de hørende, men også kreve noe av oss selv. Jeg hører ikke til de ”døv-bevisste” som ikke vil forstå annet enn det som framføres på rent tegnspråk.

Døveforeningen holder nå til i Klosterbakken, det tidligere Døves aldershjem. Det er visst rundt 25 år siden jeg var inne i huset sist, og det er vemodig å tenke på at alle de døve som bodde der den gangen ”har gått ur tiden”, som svenskene sier.

Lokalet er fullt, og det blir mange klemmer før jeg setter i gang med foredraget om hvordan døve opplevde krigsårene 1940-45. Jeg tar det litt rolig, for jeg ser at det er en døvblind til stede, med tolk.
Etterpå blir det boksalg. Jeg har med meg 15 bøker (”Vi som ikke hørte flyalarmen”), og det viser seg å være for lite. En av kjøperne er døvblinde Jorunn. Hun lurer på om det er mulig å få oversatt boken min til punktskrift, og jeg foreslår at hun skal kontakte redaktøren for Døvblindes Ukeblad og be om å få iallfall en del i punkt. Hun vil uansett kjøpe boken.

- Men du kan jo ikke lese den! – sier jeg.
- Jeg vil at mine barn skal lese den, sier Jorunn. - Det høres modent ut. Hun er en tenkende kvinne.

- - -

Jeg må meget tidlig opp neste morgen og er redd for å miste flybussen og deretter flyet.
For sikkerhets skyld (selv om jeg har reise-vekkeklokke med vibrator) ber jeg om å bli vekket.
Jeg skriver beskjeden, så det ikke kan bli misforståelse. Kl. 05,30 må jeg opp, og jeg må ristes våken, for jeg hører ikke når jeg sover med mitt CI på nattbordet. Jeg sier:

- Ikke ring opp, ikke bank på døren, men gå inn og rist i meg!

Så innstiller jeg vekkeklokken min på 05,20 og legger meg. Vekkeklokken min fungerer som den skal, så jeg står opp kl. 05,20, og så venter jeg på å bli vekket. – Kl. 05,40 kommer en ung mann for å vekke meg.

Så går alt bra også denne gangen. Hel-gardering gir trygghet!

Min kone bestemte at vi skulle bli med en gruppe døvblitte på tur med MS ”Queen of Scandinavia” til Newcastle. Turen falt sammen med kommunevalget, så vi måtte forhåndsstemme. For første gang i mitt voksne liv gikk jeg glipp av en spennende valgnatt.

Motortrøbbel før avgang førte til at båten ble svært forsinket, men omsider var vi framme og innkvartert på hotell i den kjente fotballbyen. Da jeg sent på kveld slo på TV-en, fikk jeg straks et program tolket på tegnspråk! Tolken var en mann. Han brukte et meget malende tegnspråk og veldig livfull mimikk, i sterk kontrast til mannen han tolket for, en mann med helt uttrykksløst ansikt.
Jeg forsto nesten ingenting av tolkingen.

Ved frokosten neste morgen er det bare delvis selvbetjening. Jeg skjønner at kelneren vil vite om vi skal ha te eller kaffe, så jeg sier ”kaffe”, og vi får en kanne kaffe på bordet. Men han står med en blokk og penn og venter på mer bestilling. Det blir litt kluss før han skjønner at vi vil ha egg og bacon. Så kommer også litt ristet brød. – Tenk hvor mye enklere det er på norske hoteller!

Vi har bestilt tur til York, med egen guide. Minibussen kommer, men ikke guiden. Sjåføren ringer flere ganger på mobilen. Først heter det at hun sitter fast i trafikken, men det ender med at hun må bli hentet ved at bussen vår kjører en omvei. Når hun til slutt blir plukket opp, forteller hun at hun ikke hadde fått beskjed på forhånd.

Vi kommer til York. Ved parkeringsplassen er det et offentlig toalett, og flere av oss synes det er lurt å ta en tur innom der før vi starter på en lang rundtur i byen. Jeg har ikke behov, men så oppstår det noe uro. En av herrene kommer i en liten krangel med den ene ”do-vakten” og oppdager at han er døv! Jeg blir interessert og bestemmer meg for å hilse på ham. Han står innenfor en glassvegg og tar imot mynter i en smal luke. Jeg betaler, og han viser med tegn hvor jeg skal gå. Når jeg kommer ut igjen, viser jeg mitt CI, og han peker straks på sitt høreapparat. Jeg vil forklare at jeg er fra Norge, så jeg peker på meg selv og viser tegnet for Norge. Han forstår ikke, så jeg bokstaverer på det engelske håndalfabetet. Han rister på hodet og peker på munnen sin. Jeg må snakke så han kan munnavlese! Men jeg kan ikke engelsk uttale, og må gi opp. Det er litt forsmedelig, for jeg hadde jo tenkt å imponere de andre. – Men altså: En døv som do-vakt! Ja, hvorfor ikke? Norges Døveforbunds arbeidslivsutvalg bør vel se på om det er slike stillinger å søke på for døve også i Norge, selv om det kanskje ikke er slike jobber døve helst vil ha…

York har bl.a. en fantastisk katedral, som ble påbegynt så tidlig som på 1200-tallet, og et viking-museum. Sistnevnte – Jorvik Viking Centre – bestemmer vi oss for å oppleve. Første del består i en reise gjennom den eldste tiden. Vognene går på skinner, og skinnene er i taket. Noen spør etter teleslynge. Ja, én vogn har slik. Det blir diskusjon om hvem som skal sitte i den vognen. Min kone og jeg blir oppfordret til å sette oss der. Min kone protesterer. Hun har høreapparat med telespole, men hun kan ikke oppfatte engelsk tale. Med meg er det enda verre. Mitt CI har ikke telespole. Likevel blir vi nærmest dyttet opp i den vognen, og så er vi i gang. En artig tur. Til slutt går vi rundt og ser på noen håndverkere og museumsgjenstander. Men jeg er skuffet. Jeg trodde selvfølgelig at Norge og de norske vikingene skulle ha en dominerende plass på et viking- museum, men Norge er lite nevnt. Sverige og Norden er mer i forgrunnen.

Byen York er svært spesiell, med mange gamle hus, trange gater, markeder, torg. Det blir en litt slitsom dag. Tilbake i Newcastle har vi ikke noe program for kvelden. Min kone og jeg bestemmer oss for å ta middag for oss selv på hotellet. Vi får et bord. Igjen blir det språkproblem i forbindelse med bestillingen, men det blir en fin middag.

Når vi skal legge oss, prøver jeg å få tak i siste nyheter på TV. Det har vært en spennende debatt i USA om Irak-krigen, men nå er det ingen tolk å finne på skjermen, og på engelsk TV finnes det nesten ikke tekst. Det er mye bedre i Norge.

Min kone er klar til å legge seg og har tatt av høreapparatet. Jeg har CI-apparatet på. Og da hører jeg brannalarmen! Jeg venter litt, men den fortsetter. Jeg skynder meg å åpne døren. Ja, folk er på full fart mot trappenedgangen. Jeg får min kone til å kle på seg igjen i en fart. Akkurat når vi går ut, kommer en av hotell-betjeningen for å forsikre seg om at alle rommene er tomme. Hun følger oss ned og ut. Der ute blir vi stående i en halv times tid. Det er kommet to brannbiler, men vi ser ingen ild eller røyk. Så går alle inn igjen. Ved frokosten neste morgen får vi vite at det var brann- øvelse. Tenk, akkurat da vi var der. En flott CI-øvelse!

Når vi skal hjemover og venter på å komme om bord på båten igjen, kommer det en ung mann bort til oss. Han har merket at vi bruker tegn. Han er engelskmann, hørende, og holder på å lære tegn. Det går litt tregt med kommunikasjonen, men han kan det engelske håndalfabetet, så det går å stave engelske ord ved siden av tegnene. Jeg tenker først at han må være far til et døvt barn og derfor vil lære tegn. Men endelig går det opp for oss: Han er Jehova-vitne og lærer tegn for å snakke med døve. Han og hans kone skal til Bergen og være der i to dager. På mitt spørsmål om han skal treffe døve Jehovas vitner i Bergen, svarer han nei. Og så ser vi dem ikke mer…

Reisen til Kristiansand er nødvendig, for jeg har lovet å skrive en bok som mine venner på
Sørlandet mener er viktig for dem. Hvis ikke jeg gjør det, blir sikkert aldri historien om Christianssands Døvstummeinstitut skrevet, den skolen som fra 1850 til 1893 fikk så stor
betydning for døve og deres familier i hele Christianssands Stift, det vil si Rogaland, Vest-
og Aust-Agder, Telemark og delvis Vestfold.
Skolens bestyrere gjennom disse årene, Thorstein Alarich Christensen og Ernst Hadeler Ziesler,
som kjempet utrettelig for å opplyse befolkningen om at døve er mennesker som gjennom
skolegang kan bli nyttige samfunnsborgere, fortjener å bli husket. Det gir meg stor glede at jeg
får denne sjansen til å trekke fram disse pionerene fra glemselen. Papirene som forteller om
deres innsats har ligget urørt på Riksarkivet i Oslo i over hundre år. Neste år kommer deres og skolens historie ut i bokform.

Denne gangen sitter jeg tre lange dager på Statsarkivet i Kristiansand og leter etter utfyllende
stoff. Ute skinner solen fra skyfri himmel, men jeg er på jakt i gamle protokoller og papirer som
dreier seg om Nedenæs Amtsformandskabs forhandlinger om bidrag til fattige døvstumme
elevers skolegang, korrespondanse mellom skolen og fattigvesenet, med mange underlige bilag, attestasjoner fra sogneprester, distriktsleger o. a. om at foreldrene er ute av stand til å dekke
utgifter til barnas skolegang, bekledning og reise. Jeg leser skolens vurdering av enkelte elevers evner og framgang. Jeg lever i en annen verden disse dagene, i en svunnen tid.
Hvor mye skal jeg ta med i boken?

Det er lite besøk på Statsarkivet. Jeg føler sterkt at jeg er velkommen, og jeg har ingen følelse
av at jeg har et handikap, som døv. De ansatte er ivrige etter å finne det som jeg ønsker.
De er litt forundret av at jeg kan lese så gamle dokumenter, men jeg har fått trening gjennom
mange år. Det forplikter meg til å utnytte min erfaring og mine kunnskaper. Jeg håper bare at oppholdet på mitt livs stoppestad blir langvarig.
Grunnleggeren av Christianssands Døvstummeinstitut brukte ofte uttrykket ”hvis Gud vil”.

Nesten hvorsomhelst jeg reiser, så blir det en ”oppdagelsesreise”. Slik blir det også når jeg
reiser til Bodø for både å ha en stand og holde foredrag ved Døves kulturdager.

På vei inn til flyterminalen møter jeg Britt J. fra Stavanger, og hun er så ivrig til å prate med
meg i farten at hun gir blaffen i at trillekofferten hennes faller overende og ligger til hindring
for andre. Hun har nemlig vært i London og oppdaget noe:

- Vet du at Winston Churchill brukte høreapparat?
- Nei, det har jeg aldri hørt.
- Men det er sant! Jeg har sett det selv på Madame Tussauds vokskabinett! – sier Britt, tydelig
fornøyd med at hun vet noe som jeg ikke vet.

Og hun har mer:
- Vet du hva: På døveskolene i England kan CI-barn få justert sine CI på skolene! De har
fagfolk og utstyr. Barna behøver ikke å dra til hørselssentraler/sykehus. Tenk så mye mer
effektivt DET er, og sikkert mye billigere. Hvorfor har vi ikke slik i Norge?
- Godt spørsmål! Ja, dette må vi få i Norge også, - sier jeg.
Og så haster Britt og jeg hver vår vei, for hun skal ikke til Bodø.

Samme kveld er Elvis trekkplaster for oss i Bodø. En svær kar kommer på scenen. Det er
virkelig Elvis. Utseendet og drakten og gitaren er Elvis. Men han er svensk, og han er døv!
Han synger og spiller så huset rister. Det er vaskeekte Elvis-låter det hørende publikum hører,
og det ser ut som om han synger av full hals. Men han synger uten stemme. For både hørende
og døve virker det helt ekte, så det er høy stemning. Suksess. Denne svensken har
verdensrekorden for døve i kulestøt, men etter at han sluttet med idretten er han altså blitt Elvis,
og en suksess. Han klarer å følge musikken helt fint, så det virker helt ekte. Dermed er han blitt en stjerne også når han opptrer for hørende!
Ved frokosten neste morgen på hotellet blir jeg sittende sammen med Kjell fra Mosjøen, pensjonist etter over 40 år som meieri-arbeider. Han klager over gårsdagens musikk. Den var altfor høy, mener han.

- Hører du så bra, bruker du høreapparat?
- Nei, jeg er født døv!

For en underlig verden, når døvfødte som har vært døve i et langt liv klager over høy musikk!
Jeg med mitt CI-apparat syntes ikke at musikken var plagsomt høy. Vi snakker om felles kjente som bor i Mosjøen, Mo i Rana og Bodø-området. Jeg kjenner/har kjent alle han nevner.

- Og så er det Trude! – sier han og viser tegn for CI.

Tegnet for Trude er altså blitt et CI-tegn! (Det blir spennende å se hvor mange CI-brukere som
får CI som tegn for sitt navn…) Denne Trude er ansatt på Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana.
Hørselen hennes hadde gått så sterkt ned at det var bare et tidsspørsmål om når hun måtte slutte. Men CI-operasjonen var så vellykket at hun fikk beholde stillingen.

Det er lenge siden min kone sluttet å bake brød. Det lønner seg ikke når vi er bare to i husholdningen. Vi har nå i en årrekke kjøpt Spleisebrød som vårt daglige brød.
Det er litt dyrt, men veldig godt, og de som kjøper dette brødet støtter samtidig Bergens stolthet, skoleskipet ”Statsraad Lehmkuhl”. Positivt!
– Men på Østlandet har de ikke dette brødet, så når vi er på hytta i Sør-Odal velger vi Jegerbrød
som vårt daglige brød. (Jeg vet ikke om vi dermed støtter elgjegerne.)
- ”Problemet” er at Jegerbrødet bare selges i Coop-butikker på Østlandet. Det er Coop-butikk bare vel en km fra vår hytte, men i den butikken har de ikke den melken vi foretrekker. Dermed blir det tungvint å handle.

Sist jeg kjøpte brød i Bergen, sviktet jeg Spleisebrødet og kjøpte et grovbrød, liksom for å bevise
for min kone at jeg ikke er et så fastlåst vanemenneske som hun tror. Det var teksten på
brødposen jeg falt for. Brødet var bakt av rug- og hvetemel. Rug og hvete! Det minnet meg
straks om en ”regle” fra min fjerne barndom som hørende:

Det kom et skib fra Engeland,
lastet med rug og hvete.
Alle småpiker i dette land
spurte hva skibet hette.
Skibet hette ”Helge”.
Har du noe å selge?
Epler, pærer, plommer – løp,
kom og kjøp!

Så underlig at dette kan dukke opp så klart etter å ha ligget gjemt i min hjerne i så mange år!
Slike regler og sanger har jo aldri vært aktuelle i døvemiljøet som jeg senere ble så sterkt
knyttet til. Jeg kom inn i en annen verden.

Vårt daglige brød! Da vi ”gikk for presten” (som de kaller det der jeg ble født), det vil si under konfirmasjons-forberedelse på døveskolen, ble ”Fader vår” forklart for oss.
En i klassen spurte: ”Hva slags brød er vårt daglige brød?” Ja, det er jo mange brødsorter.
Hvilken brødsort ber vi Gud om?
Det virket som et passe dumt spørsmål, men svaret var meget uventet: Brød i denne sammenhengen er et symbol på våre daglige behov: Mat, drikke, klær m. m. Vi ber ikke om
brød, men om å få dekket våre daglige menneskelige behov.

Ja, språket er vanskelig, når for eksempel brød ikke betyr bare brød men også andre ting.
I døvekirken en gang var en ung døv mann tekstleser. Dagens tekst var enkel, om Jesus som
mettet fem tusen i ødemarken. Der delte Jesus ut bygg-brød, og tekstleseren brukte tegn
for ”bygg-” som for å bygge (hus)…