Jo, det ble en opplevelse!
Jeg parkerer bilen ved Døvesenteret og spaserer til byen. Det er overskyet, så jeg har på meg "CI-lua" til beskyttelse mot regn, og i tillegg paraply i hånden. På Torgallmenningen er det tynt med folk. Jeg er tidlig ute. Et sangkor holder på å øve. Jeg står og lytter. Ja, jeg hører såpass at jeg har glede av det, og jeg applauderer sammen med de som står omkring. Det er første gang i mitt liv at jeg på en 1. mai applauderer uten at det er bare av høflighet. Jeg føler et fellesskap med de andre som står omkring og applauderer, og gleden strømmer gjennom meg. Jeg hadde ikke ventet å høre sang, så dette var en uventet "gevinst".
Øvelsene er slutt. Jeg ser det er mange samlet på Tårnplassen, så jeg går dit. Der forberedes marsjen. Noen musikkorps er med. Jeg fester oppmerksomheten på Bergen Brass Band. Der er det enkelte hornblåsere som øver litt. Det er fint å høre på.
Og så spiller hele bandet en marsj før toget setter seg i bevegelse. Jeg hører ganske godt, men stortrommen lyder av og til så kraftig at lyden av de andre instrumentene blir borte noen sekunder. Jeg nyter virkelig musikken. Men det er ikke "Internasjonalen" de spiller. Til min forbauselse oppdager jeg at det er en frelsesarme-melodi. (De har fine marsj-sanger i Frelsesarmeen...)
Når toget setter seg i bevegelse, mister jeg Bergen Brass Band. Isteden følger jeg ved siden av et annet musikkorps på marsjen, og musikken fra dette korpset opplever jeg som enda finere.
Jeg ser forgjeves etter døve bak Grafisk Forenings fane. Men den hørende Marit på "vårt" trykkeri går der, og hun tar en snartur
ut av toget for å gi meg en klem. Altså enda en "gevinst" for meg på dagen! Og, du store verden, døve Åge S. er fanebærer for Bryggeriarbeidernes Forening!!! Han er skuffet over at jeg ikke har med fotoapparat. Fire jenter i fargerike klær går omkring med en spesiell plakat med teksten: "Varför kan icke alla vara snälla?" - Nå samles alle togene. Vi skal høre dagens tale. Og den lyder kraftig, så kraftig at jeg forstår den kan høres over hele Torgallmenningen. Men jeg hører bare stemmen, ikke ordene. Likevel er jeg meget fornøyd med dagens hørsels-utbytte...

Hvorfor ikke alle?
Etter invitasjon, drar jeg til Kristiansand. Døveforeningens medlemmer ønsker å bli orientert om CI. Først tenkte de å be en lokal ekspert holde foredrag, men så ble de enige om at det var bedre med en som har opplevd dette selv, og som behersker tegnspråk.
Det er imponerende mange som kommer den lange veien til døvesenteret på Dvergsnestangen for å høre på meg. Noen av dem har tilknytning til barnehagen for hørselshemmede. Det er nesten "fullt hus".
Ved slike foredrag er ofte spørsmålene fra publikum det viktigste. Her får jeg f.eks. spørsmålene: "Hvorfor kan ikke ALLE døve få CI?" og "Hvorfor kan ikke barn vente med CI-operasjon til de blir så store at de kan bestemme selv?"
Jeg forstår godt at det virker urettferdig når ikke alle kan opereres, men slik det er nå, er mulighetene begrenset. Hørselsorganet må utvikles i småbarns-alderen. For de som har fått hørselen utviklet, og så har mistet den (døvblitte/sterkt tunghørtblitte) vil som regel en operasjon gå bra. De som er døve/sterkt tunghørte fra fødselen vil som regel kunne få utviklet hørselsorganet gjennom operasjon, men operasjonen må foretas så tidlig som mulig.
Hvis foreldrene venter til barnet blir så stort at det kan bestemme selv, vil det som regel være for sent. Døve barn må lære å høre på samme alder som hørende barn, på det alderstrinnet hørselen normalt utvikles. Å vente betyr at det blir for sent.
Barna får ikke en ny sjanse, rett og slett fordi det ikke er mulig. Disse spørsmålene jeg får, viser at informasjonen om CI ikke har nådd fram i døvemiljøet. Det samme har vi sett av innlegg i Døves Tidsskrift.

"Siste sjanse for døveorganisasjonen?"
Døvblitt-seksjonen i Bergen arrangerer nytt kurs over en langhelg med hovedemnet "Bedre livskvalitet". Påmeldingen har vært
så stor at mange ikke får plass, men det er deltakere fra hele landet. I programmet er det gitt plass til debatt om "Framtidig organisering av døvblitte i Norge". En prosjektgruppe bestående av personer både fra NDF og HLF har arbeidet mye med å finne
en løsning. Man er kommet fram til å foreslå en ordning med hovedmedlemskap i den ene og tilleggsmedlemskap i den andre organisasjonen. På den måten vil de døvblitte få medlemskap begge steder og lettere "krysse grensene" i et samarbeid.
Mange på kurset uttaler skepsis til at dette vil kunne fungere, og vil heller ha et eget forbund for døvblitte. Det blir bl.a. nevnt at døvblitte ikke var velkommen på NDFs landsråd nylig, og at forbundets holdning til CI burde være mer positiv.
Debatten ender med at man likevel vil gi forslaget en sjanse. Slik stemningen er på dette kurset, kan det godt hende at dette er siste sjanse forbundene får. Døvblitte føler seg tydeligvis ofte som "husmenn" i sine organisasjoner, og dette understrekes av
NDFs formålsparagraf, der det heter at forbundet primært er tegnspråkbrukernes organisasjon. Dette oppfattes naturligvis slik at
de som ikke behersker tegnspråk "som innfødte" blir diskriminert, og med utbredelse av CI får sikkert TSS (tegn som støtte til tale) vind i seilene. Vi går en spennende framtid i møte.
Det blir lagt fram og vedtatt en sterk resolusjon til helse- og sosialministeren, der det kreves bevilgninger som gjør det mulig å fortsette med CI-operasjoner i samsvar med behovet. Dette resolusjonsforslaget er utarbeidet som følge av opplysninger om at hele bevilgningen for 2002 til Rikshospitalet allerede var brukt opp etter første kvartal, slik at operasjonene har stoppet opp.

Nye generasjoner apparater
Utenom noen få pårørende hørende, har alle på kurset CI-apparat eller høreapparat. Det er litt underlig å høre om "stadig nye generasjoner" av begge typer apparater. Noen skryter av nye høreapparater som gir mye bedre lydkvalitet enn de som var nye
for bare et års tid siden. Og mitt CI-apparat fra september i fjor er ikke lenger det mest moderne. Det er utrolig hvor fort den tekniske utviklingen nå går.
Min "hørelærer" Magda er invitert for å orientere om CI, og hun deler dette emnet med meg. Magda får flest spørsmål. Med oss
har vi Gerd M. fra Oslo, som mener at hun var nr. 2 i Norge som fikk CI. Hun må nå teipe fast apparatet. Det er brysomt. Et så gammelt CI-apparat har ikke Magda sett før.
Teleslynge/høyttaleranlegg fungerer ujevnt i lokalet. Når det blir min tur, bruker jeg den store mikrofonen, som jeg må holde i hånden. Så bruker jeg én hånds TSS, på samme måte som vi må gjøre når vi bruker paraply. Det er ikke noe problem for meg, men jeg vet ikke hvor mye deltakerne oppfatter av min tale. Skrivetolkene fungerer bra, så alt kan også leses. Jeg merker likevel at mange ser på meg istedenfor på skjermen. - Hørende Anne B. kommer etterpå og sier at "jeg forsto ALT DU SA".
Jeg regner med at hun overdriver. Hun er jo så snill, så.
Jeg får en overraskelse. I mitt foredrag har jeg snakket om mine "enestående" ører, som har gjort det nødvendig med "dobbelt-operasjon". Det viser seg at det er en annen CI-bruker til stede som har gjennomgått det samme, Bjørg H. fra Molde.
Jeg er altså ikke så enestående som jeg trodde!

Familien er viktig!
Magda understreker at familien har en meget viktig rolle overfor de CI-opererte. Å få trening f.eks. en time i uken hos audiopedagog, hjelper ikke så mye. Familien må støtte opp så de CI-opererte får mye trening i hjemmet. Dess mer egentrening
og oppfølging med tydelig tale i nærmiljøet, dess fortere kommer resultatene. Det første året er det viktigste, men det neste året
er også svært viktig for utviklingen. Etter tre år er det ikke sikkert at utviklingen fortsetter, så vi bør spesielt trene flittig de to første årene. Det er ikke så mange med CI på kurset. De to sykehusene som har kompetanse til å operere har jo begrensede midler.
Kursleder Harald G. er veldig fornøyd med apparatet sitt. "Nå kan jeg høre nyhetene på radio når jeg kjører bil. Det er 40 år siden jeg sist kunne høre så godt!" sier han.
På kurset er det også med en yngre bonde fra Rogaland. Han forteller at han mistet hørselen for 2 1/2 år siden, og han er meget fornøyd med sin CI-hørsel.
På Haukeland sykehus er det overført midler slik at det nå kan foretas 7 nye CI-operasjoner, på voksne. En nyoperert er allerede observert i Bergen døvesenter: Det er Kjetil H., som sitter i senterstyret og regnes som en "coming man" i miljøet.

Min "hørende"-bil
Det er tid for å skifte til sommerdekk. Dekkskifte foretar jeg alltid selv. Det betror jeg ingen andre. Denne gangen følger det
sterke lyder med dekkskiftet, som jeg ikke har merket før. Det klinger i metall mot metall, ulik lyd i stål og aluminium.
Jeg smører også bildørene og viskerne. Det var vanskelige lysforhold da jeg gjorde dette før påske. Nå ser jeg hengslene bedre,
og jeg merker forandring. Jeg må tenke på en gang jeg satt på med daværende forbundssekretær Albert Breiteig, som hadde ny bil. "Du må ikke smelle med bildøren", sa han. "Døren skal lukkes slik at det høres ut bare som et sukk."
(Han mente altså at jeg visste hvordan et sukk høres...)
Etter å ha vasket og lagret bort vinterdekkene, prøver jeg alle bildørene igjen. Det er ingen ulyder å høre, så kom ikke og si at
jeg fremdeles har "en typisk døvebil"!

Sjokkerende bråk, hos meg!
Jeg går ned i hagen for å lytte etter fuglesang. Lyden av biler på veien forstyrrer, så jeg må gå lenger bort. Lengst borte, ved flaggstangen, er fuglesangen tydelig. Trosten er sterkest i tonen. Innimellom er det svakere fløyt. Det er kanskje meisene, som vi har mange av hos oss.
Min kone dekker kaffebordet ute for første gang denne våren. Jeg blir nesten sjokkert over støyen fra biltrafikken. Det er ikke så nær, og jeg trodde at potentilla-hekken skjermet bra, men der har jeg altså tatt feil. Det er virkelig sjenerende støy! Og denne støyen har jeg altså vært spart for i årene som døv. Huset vårt ligger ikke så fredelig som jeg har trodd. Huset vårt passer visst best for døve...
Det er merkelig å tenke på at jeg etter å ha fått CI-apparatet ikke kunne høre biler i det hele tatt. Jeg sto jo mange ganger på fortauet og lyttet etter biler som suste forbi på bare en meters avstand, men hørte ingen ting. Og nå sitter jeg og drikker kaffe ca 10 m fra veien, med skjermende busker mellom, og klager over bilstøyen! CI-hørselen har altså forbedret seg kraftig!
Noen plager må det jo følge med den hørselen jeg har fått. Jeg lever nå i en lyd-verden, og i tillegg til de mange gledene det gir meg, må jeg også akseptere noen ubehageligheter. Det blir en vane. Etter hvert vil jeg nok "bli døv" for slike ulyder